HAR FUNNET FORMELEN: Superfamily er Norges fremste utøvere av episk dansepostpunk, og vant Spellemann for andreskiva «Warszawa». Men oppfølgeren «Guns Tonight» innfrir ikke helt på hitfronten. Foto: Lars Eivind Bones
HAR FUNNET FORMELEN: Superfamily er Norges fremste utøvere av episk dansepostpunk, og vant Spellemann for andreskiva «Warszawa». Men oppfølgeren «Guns Tonight» innfrir ikke helt på hitfronten. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Kan de forsvare Spellemann-prisen?

Det vanskelige tredjealbumet til Superfamily har mer av alt, bortsett fra hits.

ALBUM: Norges fremste utøvere av episk dansepostpunk i motvind følger opp 2007-kritikerfavoritten «Warszawa» med «Guns Tonight», en skive med enda større lyd, enda tykkere lag sovjetkitsch — og litt færre hits.

Til å være et band så ofte beskrevet som «unorsk» minner Superfamily oftere og oftere om a-ha. Når de ikke minner om a-ha, minner de gjerne om The Killers, en sammenlikning Superfamily kommer atskillig bedre ut av.

Låt for låt er «Guns Tonight» en ujevn affære, med en sterk åpning. Spesielt «I'll Never Pull It Off», en sløy synthpopanthem som får førstesingel «Let's Go Dancing» til å framstå som dørgende kjedelig, for å så dyppe betraktelig i midten.

Refrenget på tittelsporet høres nesten ut som om vokalist Steven Wilson bare på måfå prøver ut forskjellige måter å synge ordene «There will be guns tonight», mens resten av bandet desperat prøver å få det til å passe med kompet. En sterkere avslutning til tross, kommer aldri skiva seg helt etter det.

Litt synd, for hvis Superfamily hadde klart å overføre mer av livemagien sin til plate, hadde man kanskje sittet på et unorsk gjennombrudd.

Kan de forsvare Spellemann-prisen?