FØREREN: Noen personligheter er immune mot nazipåvirkning, mens andre relativt lett vil underlegge seg et slikt pervertert menneske- og samfunnssyn, skriver artikkelforfatteren. På bildet hilser Adolf Hitler et nazimøte i Polen 28. april 1931. Foto: Keystone / Zuma Press / NTB Scanpix
FØREREN: Noen personligheter er immune mot nazipåvirkning, mens andre relativt lett vil underlegge seg et slikt pervertert menneske- og samfunnssyn, skriver artikkelforfatteren. På bildet hilser Adolf Hitler et nazimøte i Polen 28. april 1931. Foto: Keystone / Zuma Press / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Nazisme

Kan det bo en nazist i oss alle?

Noen personligheter vil være fullstendig immune mot nazipåvirkning, mens andre relativt lett vil underlegge seg et slikt pervertert menneske- og samfunnssyn. 

Meninger

I Dagbladet 26. januar har Bernt Hagtvet en artikkel som diskuterer hvorvidt nazismen hadde opphav i ledernes og de andre utøvernes psykiatri eller hvorvidt disse var å anse som helt normale mennesker. Kan det dermed bo en nazist i oss alle, gitt de rette, eller rettere, gale omstendigheter?

PROFESSOR: Torgeir M. Hillestad.
PROFESSOR: Torgeir M. Hillestad. Vis mer

Denne debatten har hatt en tendens til å gjenta seg og gå i samme spor, og tar ofte utgangspunkt i noen personlighetstester som ble foretatt av nazilederne i forbindelse med Nürnbergprosessen.

Blant annet framføres igjen en nokså avleggs innfallsvinkel hva gjelder selve argumentasjonen. Dette gjelder spesielt det forholdet at en opererer med et skille mellom personlighet og individenes omgivelser og studerer nazismens opphav og årsaker ut fra dette. Imidlertid er det ikke mulig å operere med et slikt kategorisk skille. Individer er et produkt av både personlighet og miljø, og begge disse faktorene vil samhandle i utformingen av det være seg nazistiske eller andre typer personligheter.

Når det gjelder nazistene vil det være snakk om bestemte personlighetsmessige forutsetninger som under gitte miljøbetingelser, herunder historiske, sosiale og ideologiske forutsetninger, fører en del mennesker inn i nazismen, som ledere eller fotfolk. Fra det ene tilfellet til det andre kan og vil selvsagt de personlige og miljøbestemte påvirkningsfaktorene ha ulik vekt og innflytelse. Noen personligheter vil være fullstendig immune mot nazipåvirkning mens andre igjen relativt lett vil underlegge seg et slikt pervertert menneske- og samfunnssyn. Dette har jeg tidligere argumentert for gjennom artikler og diverse debattinnlegg, både i dagspresse og fagtidsskrifter.

Denne langt på vei avleggse enten/eller-argumentasjonen har, som Hagtvets artikkel viser, ofte opphav hos psykiaterne som altså for hele 70 år siden testet nazilederne, men der grunnlaget er tester og psykiatrisk kunnskap som i dag derfor må anses å være til dels foreldet. For eksempel hadde en ikke en så etablert forståelse for alvorlige personlighetsforstyrrelser som en har i dag. Psykiaternes argumentasjon som går ut på å diskutere hvorvidt «galskap» var årsak til nazismen, må i tillegg anses for håpløst ubehjelpelig. Å trekke inn Anders Behring Breivik i diskusjonen om den historiske nazismen blir også et mistak, ut fra den enkle grunn at han lever og handlet under helt andre historiske og ideologiske forutsetninger enn nazistene på 30- og 40-tallet.