Loveleen Riehel Brenna har i flere år vært en viktig stemme som har fortalt det norske samfunnet om det å være annerledes her til lands. Her prøver hun å få Thorvald Stoltenberg til å åpne øynene for de nye realitetene. Foto: Knut Falch / SCANPIX
Loveleen Riehel Brenna har i flere år vært en viktig stemme som har fortalt det norske samfunnet om det å være annerledes her til lands. Her prøver hun å få Thorvald Stoltenberg til å åpne øynene for de nye realitetene. Foto: Knut Falch / SCANPIXVis mer

Kan det ikke sies?

Vi vil være med der det skjer.

ANMELDELSE: Det er gøy å lese om migrasjoner — altså om mennesker som forflytter seg geografisk og kulturelt. Om det er vikinger som kom til Sicilia i middelalderen, østeuropeiske jøder til Norge på 1920-tallet, italienere til Lamerica eller britiske straffedømte til Australia. Når et «jeg» plutselig befinner seg i fremmede omgivelser, våkner refleksjonene.

Man ser seg selv i et annet lys, man ser sin familie og historie med nye øyne, man elsker og hater de samme tingene om hverandre, fra dag til dag.

Jeg ville ikke trodd om noen fortalte meg at jeg kom til å få visjoner av geitost og fiskeboller etter noen år i Italia.

Kontraster
Loveleen Brenna er en norsk samfunnsaktør med indisk bakgrunn. Faren er sikh, moren hindu, og Loveleen kom til Norge i 1972, fem år gammel.

Hun vokser opp i utkanten av Kristiansand og lever der kontrasten mellom streng, hjemlig oppdragelse og den norske tidsåndens frisinn. Hun blir etterhvert spleiset med en mann fra India, men ekteskapet fungerer dårlig. Nå er hun gift med en nordmann, og ekteskapet framstår som dynamisk og inspirerende. Fint!

Dette kan ikke sies
Boka er rammet inn av tekster om søsteren Sima. Hun er en flott jente, munter og blid, men hun er død. Vi får vite mye om begravelsen, om reglene for å spre aske og skikkene med hvite blomster og slektningbesøk. På slutten boka får vi vite at forfatteren har oppkalt sitt neste prosjekt etter søsteren.

Kan det ikke sies?

Men hva skjedde med henne?

Kanskje det er noe som ikke kan sies, men da burde Brenna iallfall sagt dét: «Dette kan ikke sies». Slik det nå er, må jeg bla fram og tilbake i boka for virkelig å forsikre meg om at dette ikke står der. Det er for usannsynlig.

Fortelle mer, mene mindre
Og da må man si slik man altfor ofte sier: Hvor har forlaget vært. Ikke bare for å hjelpe forfatteren med ikke å skape en slik fåfengt forventning, men også å få henne til å fortelle mer, og mene mindre.

Det er begivenhetene som viser henne fram, ikke de altfor mange likegyldige passasjene med godtkjøpsfilosofi.

Jo, det er riktig at annerledeshet er styrke, slik boktittelen sier, men da må vi også få oppleve hendelser, være med på det som skjer. Dette er en sympatisk bok, den er fin å lese, og det må gjerne komme mange flere slike bøker. Men den kunne vært så mye bedre, dersom forlaget hadde sporet forfatteren videre i hennes selvframstilling.