Får veldig vondt: Neymar, her på gresset under VM-kampen mot Mexico. Foto: REUTERS/David Gray
Får veldig vondt: Neymar, her på gresset under VM-kampen mot Mexico. Foto: REUTERS/David GrayVis mer

Knall og fall

Kan det være at Neymar bare får mer vondt enn andre?

Neymars uutholdelige letthet: Det lønner seg å få fryktelig vondt av ingenting.

Kommentar

Når små barn slår seg tar de ofte et sekund eller to i tenkepause for å avgjøre skadeomfanget, samt iverksette proporsjonal reaksjon. For eksempel: Au, det var vondt, men ikke vondt nok til at vi avbryter leken for et fullstendig anfall. Eller: Au, det var vondt, men det holder at pappa blåser på og trøster litt.

Neymar har tilsynelatende bare to innstillinger. Helt frisk, total smerte. Der andre rister smellen av seg og fortsetter leken, finner vi nesten bestandig Neymar skrikende i horisontal.

Sammenliknet med andre idretter, framstår reaksjonen som fullstendig uproporsjonal. I motorsporten kryper sjåfører ut av brennende bilvrak, for så å rusle vekk. I amerikansk fotball blir spillere taklet på et vis som minner mer om kolliderende godstog enn menneskelig kontakt – og slipper levende fra det.

Kan det være at Neymar bare får mer vondt enn andre?

Svaret er ja. Ifølge forskerne Denk, McMahon and Tracey er folks opplevelse av smerte høyst subjektiv. Selv for identiske skader kan smerten være ulik fra person til person. Noen får også vondt lenger av samme skade, enn andre.

Vi vet ikke hvorfor forskjellene oppstår. De nevnte forskerne nevner genetiske mutasjoner, stress i barndommen, humørsvingninger og andre eksisterende sykdommer hos vedkommende, som mulige forklaringer på hva som utløser overgangen fra ingen til akutt smerte.

Sårbarhet for smerte har også en psykologisk dimensjon, og er viktig for å bevare kroppens integritet. Fordi Neymar er veldig utsatt for harde taklinger, beskytter han seg selv ved å få mye vondt. På fotballbanen er det en usjarmerende egenskap, selvfølgelig, men det er en plausibel forklaring på de voldsomme utfallene.

Forskerne leter også etter forklaringer i hvordan vi kodes til å respondere på belønning, motivasjon og læring. Ettersom Neymar sjelden blir straffet, men ofte belønnet, for den voldsomme rullingen etc., får han også positiv respons fra eget hode. Årevis med veldig vondt, betaler seg godt. Så hvorfor slutte med det?

Kritikken hagler mot den talentfulle brasilianeren. Den er også helt legitim. Fyren ødelegger spillet med juks, overspilling og annet fanteri. Men hvor flinke er vil til å straffe jukserne?

Det er skrevet spaltekilometer om hvorfor både Lionel Messi og Cristiano Ronaldo må vinne VM før de kan passere Diego Maradona, og bli tidendes største spillere.

Men Maradona selv jukset seg som kjent til VM-tittelen i 1986. Guds hånd var et øyeblikks regelbrudd. Æren varer evig. Så lenge Neymar får fordeler av å rulle rundt i gresset, vil han fortsette med det. På sikt er det kunsten vi vil huske, ikke utidige smerteutbrudd.

Vi får aldri leget Neymars uutholdelige letthet. Men vi kan endre reglene for å få frata ham fordelene.

Fordi Neymar og hans like ofte får mest vondt når kampen nærmer seg slutten (hvis de leder), noe som for øvrig bør forskes på, kan vi stanse klokka når spillet avbrytes. Da får ikke spillerne noen tidsgevinst av å leke skadet.

Et annet alternativ er å gjøre som håndballen: Spillere som trenger medisinsk hjelp på banen, må stå over tre angrep (eller x antall minutter). Det er et effektivt incentiv til å riste det av seg, framfor å få det medisinske apparatet ut for å blåse på.

Selv om det å blåse på en vond finger, faktisk kan hjelpe.