Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?

«Mafia II» lover godt.

||| SAN FRANCISCO (Gamer.no): Nå er det ikke lenge til de sultne massene endelig får sjansen til å prøve ut denne særs etterlengtede gangstertittelen, og det er vel ingen hemmelighet at oppfølgeren til et av tidenes mest kritikerroste sandkassespill troner blant 2010s absolutt største spill. Og nå har vi endelig fått prøve det selv, for en gangs skyld.
Med tanke på hvor udelt entusiastisk jeg har vært i mine tidligere tekster om dette spillet, burde det vel neppe komme som noen overraskelse at forventningene til Mafia II er spikret for min del. Når andre sitter og jodler med «God of War III» og «Starcraft II» skal jeg humre godt for meg selv, vel vitende om at 2K Czech står for det som høyst sannsynlig blir årets spill for meg. For «Mafia II» gjør ikke annet enn å overraske, gang på gang.

Tradisjonsrik introduksjon Det var igjen spillprodusent Denby Grace som ønsket oss velkommen til spillløkten, og tradisjonen tro ble det hele innledet med en av disse grunnleggende presentasjonene.

Her fikk vi se introduksjonsfilmen til spillet, som ikke ulikt legendariske «Gudfaren» starter med at hovedpersonen, Vito Scaletta, er hjemme på permisjon fra militæret på grunn av skader han har pådratt seg under andre verdenskrig. Her får han et gjensyn med resten av Scaletta-familien, minus faren som er død, i en av disse elskverdige gjenforeningscenene som naturligvis handler like mye om å innta mat som å mimre og gi hverandre klemmer.

Deretter møter han sin gode venn Joe, som har sunket dypere inn i den kriminelle underverdenen siden sist gang de møttes. Som en konsekvens av det fikser han kjapt papirene til sin gode venn Vito, slik at han slipper å returnere til militæret når den tid kommer.

Videre trapper sekvensen kjapt ned, med den samme herlige, tidsriktige bakgrunnsmusikken og de flotte omgivelsene vi har blitt vist under tidligere presentasjoner. Ikke bare føles dette spillet stadig som en bunnsolid mafiafilm, det er himla vakkert også.
Kjør som et svin Med lovnader om å få prøve selv, er det en masete spillskribent de stakkars utgiverne må håndskes med. Derfor var det som forventet rett inn i moroa, slik at vi endelig kunne komme med noen sårt etterlengtede inntrykk fra hvordan det hele føles med stikka mellom hendene. I tillegg til å få spille denne godbiten, i det hele tatt, selvsagt.

Oppdraget vi fikk spille heter «Wild Ones», og finner sted omtrent midtveis i spillet. Som resten av oppdragene starter det med at en ny dag er i emningen, og i dette tilfellet befinner vi oss i Vitos leilighet. Etter å ha valgt blant en rekke stilige mafiamundurer, går turen ned til garasjen for å velge seg et fremkomstmiddel som ikke gjør skam på noen som vil virke viktig.

Selv gikk jeg for en av de kjappere variantene, og det viste seg å være mindre lurt. Allerede halvveis til punktet hvor jeg avtalte å møte Joe over telefonen, maktet jeg å kjøre meg selv halvveis ihjel på flukt fra politiet. Til tross for at utviklerne har tonet ned politiets aggresjon i denne spilløkten, slik at hyperaktive grønnskollinger som meg selv skal unngå å distraheres til vanvidd, var det nemlig noen innpåslitne konstabler som ville ha tak i meg etter å ha kjørt på rødt lys.

For selv om «GTA IV» prøvde på noe lignende med skadesystemet sitt, ved at du kunne fly ut av ruta og ta skade hvis du var en kjip nok sjåfør til å kræsje, så kan jeg ikke huske å ha sett et spill oppfordre til mer pertentlig kjøring. Det blir selvsagt noe helt annet om du faktisk mestrer de ulike bilene, som for det meste oppfører seg realistisk og godt.

Men for oss menigmenn i trafikken er det viktig å være var, for ikke bare kan du potensielt kjøre deg ihjel eller motta uønsket oppmerksomhet fra karene i blått — er du riktig uheldig så må du ut og skru under panseret også. Og det er ikke heldig hvis du først har dårlig tid.
Itt'no knussel Vel fremme på møtepunktet viser det seg at Joe har skaffet seg en lastebil fylt til randen med stjålne sigaretter, og det blir din jobb å stå på lasteplanet og sørge for distribusjon samtidig som kompisen din tar seg av salgspraten («Goodfellas», noen?)
Dette går veldig bra i en stund, før en rekke halvheslige rånere med fettsleiker kommer fartende i snertne muskelbiler. Ikke uventet viser det seg at man står og melker en annen gjengs strøk for profitabel business, og det faller ikke godt i jord hos gjengen som kaller seg «The Wild Ones».

Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?

En løsning som blir foreslått er at Joe og Vito gir fra seg en andel av profitten, men de av oss som har sett en respektabel andel mafiafilmer forstår vel at karene ikke trenger noen betenkningstid for å be de dra til Blokksberg. Resultatet blir at rånerne kaster en molotov-cocktail på lasteplanet fylt med sigaretter, og vraker den dyre bilen.

Kompisen din svarer med å skyte en av villstyringene i skallen, og vips, et oppdrag oppstår ute av intet. Skal man først lage kaos så skal man lete lenge etter en mer macho og stilig oppbygging. Deretter følger en biljakt gjennom hektiske bygater. Det er uvisst om det i det hele tatt er mulig å ta igjen karene i de kjappe bilene, men jeg greide i hvert fall å tabbe meg ut da jeg skulle skrible ned noen kjappe inntrykk på notatblokka mi, med det resultatet at de forsvant for alle vinder.

Heldigvis var ikke det noe problem. Jeg fikk nemlig sjansen til å kjøre til nærmeste telefonkiosk og snakke med karen over oss på næringskjeden, som kunne forklare akkurat hvor dyr den hersens lastebilen var, og hvilket ansvar vi nå hadde.

Fantastisk stemning Steve, altså mannen på den andre siden av røret, tilbyr en løsning. Han kan samle en gjeng med kompromissløse tøffinger, gitt at Vito og Joe er villige til å gjøre opp for seg ved å gi rånerlømlene en lærepenge. I et ønske om å stige stadig høyere opp på rangstigen aksepterer våre venner oppdraget umiddelbart, og et møte utenfor «The Wild Ones»' møtested arrangeres.
Her får vi vår foreløpig første befatning med spillets mange våpen, når det viser seg at første steg på veien mot tilstrekkelig hevn er å lempe en «Tommy Gun» ut av bagasjerommet og pepre stamsjappa til den andre gjengen.

Deretter krones hele verket med en velplassert molotov cocktail, før det rufsete mafiaensemblet utveksler knallharde fraser i god filmstil og farter videre.

La meg igjen få poengtere hvordan hele dette spillet oser av stemning man finner i klassikere som «Donnie Brasco», «Gudfaren»-trilogien og «Goodfellas». Dialogene er lynskarpe, omgivelsene er nydelige og du er aldri langt unna disse dempede jazztonene som rykker i foten.

Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?

Man må gjerne snakke om at spill som «Uncharted 2» og «Heavy Rain» minner om interaktive filmer, men for meg er dette en vel så fullkommen opplevelse, til tross for sandkasseformatet.

Tilbake i den digitale verden har man nå ankommet et digert varehus som «The Wild Ones» har okkupert og benytter til å bedrive illegale aktiviteter, og det er her vi skal få vårt første skikkelige møte med det fyldige arsenalet.
Pang! Du er død! Som ventet er man ikke særlig velkommen ved ankomst, men følgesvennene dine vet heldigvis råd og slår noen andre karer i skinnjakker i trynet. Dette liker ikke resten av gjengen, og en av kumpanene dine tvinges til å skyte en av fiendens menn.

Da eskalerer det hele, og det viser seg at brorparten av skinnjakkelømlene er i besittelse av skytevåpen. Kanskje ikke så kult om det var i virkeligheten, men du verden hvor det sitrer i fingrene når man trasker rundt i pikselverden.

Etter å ha rotet gjennom lommene til Vito viser det seg at den forholdsvis magre bekledningen hans også inneholder tre pistoler, i tillegg til denne tidligere nevnte maskinpistolen. Disse er henholdsvis en kort og kjapp revolver, en lang og treg revolver og en semiautomatisk pistol med stort magasin.

Det er en viss overlapping mellom de ulike håndvåpnene, men de er fortsatt distinkte nok til at du kjapt finner deg en favoritt. I mitt tilfelle bød den lange, sterkeste revolveren på mye moro, og det er noe halvpirrende, Dirty Harry-aktig med å farte rundt med en håndkanon.

Intense kamperKampene i «Mafia II» er veldig intense, mye fordi våpnene har blitt lagt på et realistisk plan. Det skal ikke mer enn et par kuler til før du dør, og det går heldigvis begge veier. Dette poengterer viktigheten av dekningsystemet, som er fleksibelt og godt.

Dette er likevel ikke et taktisk tredjepersonsskytespill hvor du ruller rundt i full kamputrustning og utfører avanserte stridsteknikker, så om du har lyst til å traske fremover standfast og plante bly i pannebrasker så er det ofte mulig.

Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?

Etter å ha nedkjempet en horde av disse eklingene, begynte det å skralte litt på helsen min. Ikke helt tilfeldig fant jeg et par ferdigstekte hamburgere på et søtt lite bord i midten av moroa, og vips så var jeg på bedringens vei.

Det betyr likevel ikke at man må tråle de ulike områdene for skrapmat, for i tillegg til den overordnede helseindikatoren har man også en slump å gå på som regenereres når man holder seg ute av skuddlinjen. Derfor var M1 Garand-rifla som lå ved matbordet en noe mer fornøyelig oppdagelse.
Drap og voksenblader Enda mer karnøfling, lemlesting, likvidasjon og tilintetgjøring skulle følge, med få pauser. Det var likevel uproblematisk, for kampsystemet i dette spillet er fylt til randen med sprut og vigør.

Våpenfølelsen er svært god, og rekylen føles akkurat irriterende nok til å være troverdig. Det er ikke enkelt å treffe mellom øynene på ti karer på rekke og rad, og slik burde det være i et spill som legger lista så nært virkeligheten som mulig uten at det går på bekostning av spillegleden.

På vei mot oppdragets konklusjon kom jeg også over en snedig liten godbit i veikanten. Utgiver 2K Games inngikk jo som kjent et samarbeid med herrebladet Playboy nylig, og resultatet er at ekte Playboy-blader fra gamle dager kan finnes rundt omkring i spillet. I mitt tilfelle var det en enkeltside som viste en toppløs sak på knær.

Jeg synes selvsagt slike ting er forkastelige, men de mer frilynte der ute finner sikkert stor glede i denne autentisitetsbyggingen. Og skammen din kvantifiseres selvsagt med en linje i pausemenyen som viser hvor mange minutter du har brukt på å titte i disse syndige bladene.

Vel tilbake i selve spillet begynte oppdraget å ebbe ut, og etter å ha pløyd ned hele den pubertale rånergjengen var hevnen mer sukkersøt enn noensinne. Pengene Joe og Vito hadde tapt på lastebilen som ble ødelagt var likevel ikke gjenvunnet, men resolutte mafiakarer vet som kjent alltid råd.

Dermed fikk hele økten en idyllisk konklusjon der de to karene tar kontroll over hver sin bil tilhørende de nå avdøde brylkremlømlene og kjører inn i solnedgangen på vei mot den lokale bilslakteren.
Konklusjon Dette var min tredje og sannsynligvis siste titt på «Mafia II» før det utgis i høst, og det er vanskelig å være noe annet enn blindt positiv på dette punktet. Allerede ved min første tur til Tsjekkia ble det åpenbart at dette er et veldig spesielt spill, og jeg har problemer med å se for meg at dette kan bli noe annet enn et av de største spillene på lange tider.

Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?

Historiefortellingen vi har blitt fremvist har vært upåklagelig, dialogene er vittige og barske, kampsystemet er solid og givende og det er i det hele tatt en eneste stor sømløs moropakke som er på vei. Stemningen i dette spillet bygges opp i alle ledd, og jeg gleder meg som et barn til å få oppleve klimakset av det hele.

«Mafia II» har alle mulige forutsetninger for å bli en moderne klassiker.

«Mafia II» kommer i salg for Xbox 360, PlayStation 3 og PC i løpet av årets tredje kvartal. Denne saken er levert av Gamer.no.

Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?
Kan dette spillet måle seg med de klassiske gangsterfilmene?