MESSIASFIGUR? Jon Snow ligner mer og mer en klassisk fantasyhelt. Men George RR Martin er ikke kjent for å følge sjangernormene. Foto: HBO NORDIC
MESSIASFIGUR? Jon Snow ligner mer og mer en klassisk fantasyhelt. Men George RR Martin er ikke kjent for å følge sjangernormene. Foto: HBO NORDICVis mer

Kan dette temaet si noe om hvordan «Game of Thrones» ender?

En sang om tro og tvil.

  • Obs: Her røpes enkelte plottpoenger fra de siste episodene.

«Hvorfor skal vi følge en Gud som ingen vet hva vil?» spør Jon Snow i ukas episode av «Game of Thrones», tv-serien som dominerer lunsjpraten verden over for tida. Vi kunne ha skrevet om sitatet: For svorne fans er forfatter George RR Martin gud, og vi lurer alle på hva han egentlig vil. Mandag er det sesongfinale, og deretter bare én sesong igjen. Det er ikke lett å si hvordan dette eventyret vil ende. Men kanskje ligger svaret nettopp her, i forholdet bøkene og tv-serien har til guder og profetier og annet religiøst tankegods.

I likhet med mye annen fantasy, er fortellingen sterkt knyttet til kristendommens Messias-motiv, forestillingen om en utvalgt frelser som skal redde menneskeheten fra det onde. C.S. Lewis’ Narnia-bøker lener seg tungt på den, og selv J.K. Rowlings «Harry Potter», som ble fordømt av paven i sin tid, skylder bibelhistorien mye. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen bibelske mønstre i historien om det utvalgte barnet som kjemper og ofrer seg for menneskeheten, i kampen mot djevelske Voldemort – en fallen engel.

GJENFØDT: Både Beric Dondarrion og Jon Snow har dødd og blitt gjenopplivet i serien. Er det noen som våker over dem? Foto: HBO NORDIC
GJENFØDT: Både Beric Dondarrion og Jon Snow har dødd og blitt gjenopplivet i serien. Er det noen som våker over dem? Foto: HBO NORDIC Vis mer

I «Game of Thrones» er det mer komplisert. Også denne fortellingen er full av Messias-lignende profetier om frelseren som skal redde verden. Men Martin har lenge lekt med sjangeren, ved å ta livet av hovedpersoner over en lav sko.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helter og skurker har vært vanskelig å skille fra hverandre, og om det i det hele tatt vil være noen levende mennesker igjen i Westeros til slutt, er fortsatt høyst usikkert.

Religionskritikken har også gjennomsyret serien hele veien. Til middelaldersamfunn å være, er Westeros og Essos merkelig sekulære, religion har ingen viktig plass i livet til de fleste, og dersom den får det, er det sjelden en fordel. Prester og prestinner er ofte dobbeltmoralske kjipinger, farlig maktsyke, eller ofre for egne fatale feilvurderinger – som da Melisandre ofret lille prinsesse Shireen på bålet.

I forrige sesong var fanatiske «The High Sparrow» en av de mørkeste karakterene, da han forsøkte å innføre et skrekkartet teokrati. En av de mange religiøse retningene i serien er i realiteten et leiemorderlaug (The Faceless Men), og tilhengerne av «The Drowned God» døpes ved å la seg drukne og gjenopplives igjen. Ikke alle lykkes i det siste. «Valar morghulis» (All skal dø), sier The Faceless Men, som et spark til troen på evig liv. Religion er farlig i Westeros.

Men ettersom fortellingen nærmer seg slutten, ser fantasykonvensjonene ut til å bli viktigere, mens troen vinner over tvilen. Det sekulære samfunnet blir et ironisk vrengebilde av den virkelige middelalderen, med all sin overtro. I «Game of Thrones» er det de få som tror på monstre og demoner som har rett, mens tvilerne som ler av dem tar fryktelig feil.

MAGISK: Daenerys kan gå gjennom flammende bål, uten en skramme, som her, i forrige sesong. Foto: HBO NORDIC
MAGISK: Daenerys kan gå gjennom flammende bål, uten en skramme, som her, i forrige sesong. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Samtidig peker to hovedpersoner seg ut. Jon Snow og Daenerys Targaryen er klassiske fantasyhelter, som jobber seg oppover - han er uekte sønn av en Lord, mens hun er prinsesse i eksil, mishandlet av broren og tvangsgiftet bort til en brutal krigsherre med barbarisk kvinnesyn. Begge gjennomgår en form for gjenfødelse – han blir drept og gjenopplivet av en prestinne, hun spaserer inn i et likbål og overlever. Siden er det som om høyere makter har sin hånd over dem, de overlever det utroligste, og samler hver sin svorne tilhengerskare. De som følger dem, framhever at de gjør det fordi de tror på dem. Begge får høre at de er skjebnebestemt til å redde verden. Hun får til og med høre at hun er en del av en hellig treenighet (dragens tre hoder). Og så møtes de.

Det er som om Jesus skulle møtt en kvinnelig utgave av seg selv, og forelsket seg.

Men det er ikke over ennå. Og jeg kjenner jeg blir skuffet dersom enden på visa, sangen om is og ild, blir en romantisk eventyrslutt. Hvor ble det av ironien, leken med konvensjonene? Religionskritikken?

Tidligere kapitler i serien viser at man skal være forsiktig med å tro blindt på profetier og spådommer i «Game of Thrones». Bare én spådom går det an å stole hundre prosent på: Valar morghulis. Som Beric Dondarrion svarte Jon Snow i ukas episode: «Fienden er døden, og han vinner alltid til slutt. Men vi må fortsette å kjempe likevel.»