INGEN ROMANER: Ennå har ingen behandlet terroraksjonen 22. juli i fjor skjønnlitterært. 
Foto: Christian Roth Christensen
INGEN ROMANER: Ennå har ingen behandlet terroraksjonen 22. juli i fjor skjønnlitterært. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Kan dikterne forstå 22. juli?

Ingen fiksjon ennå - heldigvis.

I et stort oppslag nylig slo Aftenposten fast at «de skjønnlitterære bearbeidelsene» av 22. juli «lar vente på seg».

Som om dette skulle være en overraskelse. Men i vår tid venter man seg kjappe reaksjoner. Hva skulle skjønnlitteraturen kunne bidra med?

Avisas kommentator Vidar Kvalshaug antyder at forholdet mellom terroristen og hans mor er såpass uavklart at man kanskje kunne få supplement fra en kreativ romanforfatter. Han har til og med oppdaget at forholdet mellom mor og barn er problematisert før og nevner noen eksempler, som for øvrig synes totalt irrelevante.

Kvalshaug hevder - med en rørende tro på diktekunstens magi - at vi vil få 22-juli-fiksjoner «når vi endelig forstår at vi ikke kan forstå på annen måte» og at «en helere historie mangler». Spørsmålet er vel snarere om det er mulig å forstå og om en slik «helere historie» finnes.

Romanforfattere er ikke orakler eller sannsigere. De kan ha et skarpere blikk på tilværelsen enn andre. Men ikke alltid.

For 40- 50 år siden bredte det seg en parole om at skjønnlitteraturen skulle engasjere seg i politikk og samfunnsliv. Dette fikk til dels katastrofale følger. Tanken på at 22. juli-forbrytelsen allerede høsten etter skulle ha resultert i romaner og diktsamlinger, minner litt om denne holdningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi bør snarere være glade for at ingen har forsøkt seg.

22. juli er et eksempel på at virkeligheten såkalt overgår enhver tenkelig fiksjon. Kjappe forsøk på å la fantasien ta igjen det tapte, er dømt til å mislykkes. Vi har ikke hatt fått utlyst noen romankonkurranse i sakens anledning, men du kan være sikker på at noen har tenkt tanken. Tross alt, det ville blitt for drøyt.

På den andre siden: Ingen sak i norsk historie har på kortere tid avfødt mer skrift enn Breivik-saken. Tonnevis av dokumenter foreligger; fra terroristens manifest og en rekke liktlydende nettsider til blogger, vitnesbyrd, biografier og selvbiografier, rapporter, skildringer, avisreportasjer, intervjuer, debattinnlegg, hypoteser, og så videre. For ikke å snakke om rettsreferater, vitnesbyrd, psykiatriske rapporter og kommentarer til rettssaken skrevet av spesielt utvalgte medarbeidere; de beste av dem nøkternt analytiske, de mer vidløftige utformet nærmest som filosofiske jeg-romaner, der skribentens reaksjoner på det massivt uvirkelige, ondskapen og lidelsen, kommer i forgrunnen.

Denne enorme skriftmengden gjør ikke behovet for hurtigskrevne romaner større.

Skjønnlitteraturen løser ingen gåter, men kan stille overraskende spørsmål og komme med diagnoser. Enkelte vil finne relevante kommentarer til 22. juli for eksempel i greske tragedier og skuespill av Shakespeare, i Dostojevskijs «De besatte», Conrads «Mørkets hjerte» og «Provokatøren», Vesaas' «Kimen», Georg Johannesens «Høst i mars», Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie», Cormac McCarthys «Blodmeridianen» eller Don DeLillos «Libra».

Forfattere kan være merkelig framsynte, slik Hennig Mankell er det i «Morder uten ansikt» (1991) eller Gert Nygårdshaug i «Himmelblomsttreets muligheter» (1995).

Verken ondskap, kynisme, terror eller fremmedhat ble funnet opp i 2011. Slike fenomener er ikke enklere eller vanskeligere å forstå enn de alltid har vært.