SMALE DØRER: Det er så vanskelig å bli fast ansatt ved forskningsinstitusjonene, som universitetet i Oslo, at unge forskere synes det er vanskelig å se for seg en fremtid. Foto: Heiko Junge / Scanpix.
SMALE DØRER: Det er så vanskelig å bli fast ansatt ved forskningsinstitusjonene, som universitetet i Oslo, at unge forskere synes det er vanskelig å se for seg en fremtid. Foto: Heiko Junge / Scanpix.Vis mer

Kan du både være ung forsker - og stifte familie?

Det burde ikke være fullt så vanskelig å få jobb i akademia.

Kommentar

Forskningens vei er tornefull. Men det kan se ut som om piggene har vokst seg så store og spisse og sperrer for selve stien i den grad at lovende unge forskere ser seg om etter andre veier. I en ny undersøkelse utført blant forskere under 38 år viser det seg at tre av fire av dem er midlertidig ansatt, og at over halvparten av de spurte er usikre på om de jobber med forskning ti år fra nå. Nesten halvparten sier at de er usikre på eller at de vet de ikke vil anbefale unge, begavede studenter å bli forskere. Midlertidig ansatte og kvinner er særlig skeptiske til å anbefale sitt eget yrkesvalg videre.

Midlertidighet som sådan trenger ikke å være et onde, i alle fall ikke i en periode av livet. Noen år med bevegelighet og mange baller i lufta kan la unge forskere prøve seg ut på forskjellige felt og finne seg selv, og gir arbeidsgivere en bredere vifte av kunnskaper og kompetanse å vurdere. Det finnes sedate fast ansatte, som lener seg bakover og lar de unge og sultne stå for mye av jobbingen.

Men det kommer et punkt der midlertidigheten blir en stor belastning, nok til at det får unge forskere til å se seg rundt etter en annen type jobber, som gir større ro og bedre muligheter for å planlegge et voksenliv. Mange av de spurte opplever at det å velge en forskerkarriere, har en uforholdsmessig stor kostnad for privatlivet: Det kan være krevende å holde forhold i live når én eller begge ikke vet om de må flytte til andre byer, det kan være vanskelig å starte en familie uten forutsigbar inntekt som grunnlag. At forskere må belage seg på å tilbringe 30-årene uten fast jobb, gjør det til et spesielt risikabelt valg for kvinner, som ikke kan vente like lenge med å etablere seg som menn.

Mangelen på faste jobber er knyttet til dypere strukturer i akademia, og derfor vanskelig å bøte på umiddelbart. Flere mindre fag og institutter kjemper for i det hele tatt å overleve, og kan ikke uten videre ansette folk i stillinger som ingen vet om vil eksistere om noen år. Samtidig er forskning i stadig større grad finansiert på prosjektbasis, noe som skaper en viss smidighet, men som også bygger oppunder følelsen av ustabilitet og øker sjansen for at norsk forskning går glipp av dyktige folk som ville hørt naturlig hjemme der.

Det institusjonene kan og bør se nærmere på, er hvordan ressursene de faktisk har til rådighet, utnyttes. For samtidig som forskere lurer på om det er mulig å få gode liv ved å gjøre det de ønsker å gjøre, øker antallet administrative stillinger voldsomt. Lederne for forskningsinstitusjonene tar seg svært godt betalt for jobben. Det burde være vanskeligere å argumentere for kutt for fagfolk all den tid det åpenbart ikke er mangel på ressurser i andre hjørner av norsk akademia.

Det er ingen menneskerett å bli forsker. Det skal ikke nødvendigvis være lett. Men det trenger heller ikke å være fullt så vanskelig som det har blitt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook