«Kan du, Bondevik, med hånden på hjertet, fortelle oss hvorfor Ghebre ikke er velkommen hit?»

I Khartoums gater går 21 år gamle Ghebremaream, uten arbeid og uten framtid, alene i en av Afrikas mest uhyrlige storbyer. I Norge har hans adoptivfar Karl Hoff fått vite at UDI har avslått familiegjenforening og oppholdstillatelse.

DEN 15. SEPTEMBER 2000 mottok UDI en søknad om familiegjenforening og oppholdstillatelse fra min adopterte sønn Ghebremaream, som den gang oppholdt seg i Asmara i Eritrea. I desember 2000 flyktet han til Khartoum i Sudan, hvor han har oppholdt seg siden. Vi fikk vite at det kunne ta fra 8 til 12 måneder å få søknaden behandlet. I september i fjor fikk vi vite at nå ville det ta fra 12 til 14 måneder. Utallige er de henvendelser og purringer jeg har sendt UDI for å få dem til å ta i saken. Mandag den 4. mars fikk jeg en mail fra UDIs opplysningstjeneste, etter enda en gang å ha sendt en forespørsel om saken. Mailen lød: «Søknaden ble ferdigbehandlet i UDI 12.02.02. Svaret er oversendt til de norske utenriksstasjonene i Asmara og Khartoum med brev 14.02.02. Vi vil anmode søker om å ta kontakt med et av konsulatene for å få ytterligere informasjon.» I går, den 13. mars, snakket jeg med min sønn på telefon fra Khartoum. Han hadde nettopp fått vite av konsul El Roubi at hans søknad var avslått. Over ett og et halvt års pine og venting har Ghebre og vi lidd oss igjennom. Den 13.3. rammer slaget i hjertet og magen, via Khartoum, fra en elsket, men skjelvende stemme på en dårlig telefonlinje: «They rejected me.»

DEN 16. JULI i fjor skrev jeg et åpent brev til statsminister Stoltenberg om denne saken i Dagbladet. Han svarte ikke. Til en radiojournalist uttrykte en av hans medarbeidere: «Det er så mange saker statsministeren kunne engasjere seg i.» Det forstår seg. Og mye er skjedd siden, også i UDI, og vi har fått ny regjering. Derfor appellerer jeg nå til deg, statsminister Bondevik. Avisens lesere fortjener dessuten å bli orientert. Saken er kort gjenfortalt denne:

For 11 år siden traff jeg Ghebre, moren og søsteren hans i Asmara, og siden den gang har jeg, min familie og venner her i Norge underholdt dem. Målet har vært å skape et grunnlag for at Ghebre med tiden kan forsørge seg og sine. Like viktig har det vært for meg å gi ham en opplevelse av hva kjærlighet og omsorg fra en far er. Hans biologiske far har Ghebre aldri møtt. Som tigger helt til han var 11 år levde han en brutal og kjærlighetsløs barndom. Men med økonomisk trygghet i hverdagen, klær, mat og skolegang har Ghebre blitt en livsbejaende, sterk ung mann.

Ghebremaream har etiopisk statsborgerskap, men har vokst opp i Asmara, Eritrea. Han ble med ett helt alene da hans mor og søster ble utvist fra Eritrea i august 2000, som et av mange resultat av krigen mellom Eritrea og Etiopia i 1998- 2000. I februar 2000 ble han utsatt for fysisk vold fra fire politimenn i Asmara. Moren hans ble utsatt for det samme, da hun senere, samme dag, gikk til politiet for å forhøre seg om sønnen. Etter 2- 3 døgn slapp de ut fra fengslet. Senere samme år, like før jul, flyktet Ghebre til Khartoum i Sudan fordi, som han sa, den anti-etiopiske situasjonen i Asmara var blitt for truende. Han fryktet for sitt liv. Han er fortsatt, som sagt, i Khartoum. Han lever et liv i stadig frykt og usikkerhet. Politiet i Khartoum kan når som helst pågripe ham. Han er ikke i arbeid hos noen. Og arbeid, det får han ikke.

HAN ER EN FATTIG STAKKAR, én av millioner andre i Afrikas uhyrlige storbyer, en forskremt ungdom som eksisterer på nåde, som nå beveger seg med bøyet hode langs husveggene, helst i skyggen eller tussmørket, for ikke å bli lagt merke til. En ingen , hvis eneste og muligens naive håp er et «Ja» fra et offentlig kontor, et sted i Oslo. En syltynn gulrot av et håp, dinglende i et like tynt snøre foran øynene på ham, der han kryper til køys hver kveld på bakken i pensjonatets skitne bakgård, under åpen himmel. Det er for varmt innendørs, med åtte mann på samme rom.

Her i Norge lever jeg og min samboer, mine søsken og våre familier godt. Vi ønsker å hjelpe Ghebre, og på den måten moren og søsteren. Jeg adopterte begge barna gjennom eritreisk høyesterett i 1997, og jeg har påtatt meg ansvar for dem. Jeg er knyttet til dem såvel etisk som følelsesmessig. Når deres liv står på spill, gjør også mitt liv det. Slik oppleves, som kjent, kjærligheten til ens barn. Jeg ser ham for meg der han driver gatelangs i millionbyen, ventende redd, servil, i stedet for å være her og arbeide (vi trenger jo arbeidskraft, hevdes det), tjene penger, lære seg noe nyttig, oppleve omsorg, kjærlighet og glede i en periode av sitt liv. Jeg tenker på moren og søsteren hans. Vi vet ikke engang hvor de er, eller om de i det hele tatt lever.

VI HAR VÆRT LOVLYDIGE og tålmodige. Vi og Ghebre har ventet. Hver dag har vært et lite nederlag, når svaret fra UDI ikke lå i postkassen. Hver dag fikk tilliten til samfunnet en liten knekk. Og Ghebre, hva tenkte han? Vi gjorde som de bad oss om i UDI: Vi, dvs. Ghebre, sendte dem et brev fra Khartoum hvor han bekreftet at han ønsket at jeg, hans far, skulle holdes underrettet av UDI om utfallet av behandlingen av hans søknad. Jeg ringte senere UDI og fikk bekreftet at brevet var mottatt.

Avslaget kom i går - fra Ghebre i Khartoum. Jeg har ennå ikke, hele fire uker etter at saken var ferdigbehandlet, fått noe brev fra UDI om dette. Som jeg skrev i mitt åpne brev i juli i fjor: «Saksbehandlingssystemene i UDI er blottet for hensynet til meg og mine følelser, og mine rettigheter. For oss vanlige mennesker er det ikke engang mulig å få snakke med en saksbehandler.» Man får ikke svar, hverken på henvendelser eller brev. Bare UDIs opplysningstjeneste, som sier, eller mailer, at saksbehandlerne ikke kan svare.

HERR STATSMINISTER, er UDI helt unndratt alminnelige forvaltningsregler, og vanlig folkeskikk? Er UDI i en slags unntakstilstand, som om den opererer under katastrofe eller krig? Er UDI blitt en koloss som lever sitt eget liv, der selv ikke vår statsminister kan gripe inn eller forandre på noe?

Hva er det som skjer med oss i demokratiet Norge, herr Bondevik? Hva skjer med våre holdninger til vårt eget demokrati når de offentlige institusjoner som er skapt for å tjene oss, snur ryggen til oss, og i verste fall behandler oss som om vi var i veien? Jeg tror vi får et kaldere, et mer brutalt samfunn. Og hvem skal ta på seg skylden for at det er blitt sånn? Er det min skyld, er det historiens skyld, er det byråkratiets egen skyld, er det politikernes skyld, er det utlandets skyld? Verdens urettferdighet har skylden, sier noen. Rene tilfeldigheter, sier en annen. Glem nå den guttungen, sier en tredje.

Nei, jeg kan ikke det. Derfor, herr statsminister: Kan du, med hånden på hjertet, fortelle oss hvorfor Ghebre ikke er velkommen hit? Kan du si oss hvorfor vi og UDI ikke kan gi Ghebre et «Ja»? Et ja som bekrefter at fornuft og humanisme ikke bare er begreper her til lands, ikke minst i maktens rom og korridorer, i Norge. Herr statsminister, er du ikke enig i at disse vakre, velmente ord og vendinger - fornuft og medmenneskelighet - at de snarere burde omsettes i handling og realiteter i virkelighetens verden og hverdag, der nettopp dette med en slik hjerteskjærende utvetydighet trengs?

Den største dyd er ikke å gi, men å ta imot, Bondevik. Tror du, herr statsminister, at Ghebre vil få et «Ja» på sin klage?

PS: I det jeg skal maile dette brevet til Dagbladet, mottar jeg følgende mail fra UDI's opplysningstjeneste; «Vi viser til din henvendelse av 14. mars 2002. Vi har sendt kopi av vedtaket til deg 13.03.02. Med hilsen ots, UDI.» DS

Artikkelforfatteren er dramatiker og forfatter.

SØNN: Ghebremaream er opprinnelig fra Asmara i Eritrea. Idag lever han i fattigdom i Khartoum, Sudan. Nå har UDI bestemt at 21-åringen ikke får komme til Norge og bo sammen med sine adoptivforeldre.