MARSJEN: 29. juli demonstrerte høyreekstreme i Kristiansand. Ole Bernt Tellefsen skriver om politiets reaksjon og hans egen opplevelse av å bli påsatt håndjern og bli bortvist fra byen. 

Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix
MARSJEN: 29. juli demonstrerte høyreekstreme i Kristiansand. Ole Bernt Tellefsen skriver om politiets reaksjon og hans egen opplevelse av å bli påsatt håndjern og bli bortvist fra byen. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Nynazistmarsjen

Kan du fatte hvor de brune får råskapen sin fra?

Lørdag 29. juli kl. 12.33 får jeg en tekstmelding fra kjæresten: «Høyreekstrem demonstrasjon i gågaten!»

Meninger

Idet jeg setter kursen mot Kristiansand sentrum har jeg bare én tanke i hodet: «Hva gjør jeg nå?»

Det er først og fremst én ting høyreekstreme baserer virksomheten på. De livnærer seg av, og vokser på – frykt. Som de redde hvite menn mange av dem er, frykter de alt fremmed, og er livredde for egen undergang. For å motvirke det som virker som egne mindreverdighetskomplekser, og for å føle styrke, velger de å gå i flokk for også å skape frykt.

Med denne, ikke spesielt kompliserte, analysen i bakhodet bestemte jeg meg for at jeg ville vise dem at jeg ikke var redd. Jeg går inn i gågata i et mylder av mennesker. Da ser jeg dem, de umiskjennelige runeflaggene. På vei mot meg. Jeg stopper opp og blir stående. Flere av dem ser forundret på meg, mannen som bare står der, taus, og ser rett på dem. Så kommer flommen. Skjellsordene begynner å hagle umiddelbart. De første nazistene går forbi på hver side av meg, men så, på sekunder blir jeg dyttet på og får tildelt slag. Plutselig er det noen som brøler og drar meg hardt i armen.

Til min store overraskelse er den brølende mannen politi. Og han er ikke alene, hele fire politibetjenter iler til. Ildrød brøler han at jeg må slutte å provosere. Jeg svarer med innestemme: «Jeg provoserer ikke. Jeg står helt rolig.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med et nikk mot de marsjerende nynazistene fortsetter jeg: «Det er de som provoserer». Ikke lenge etter befinner jeg meg i den lettere absurde situasjonen at jeg står med håndjern på mens nazistene uhindret toger forbi.

Da jeg omsider kom hjem, etter å ha blitt bortvist fra byen, lurte jeg et øyeblikk på om jeg i det minste skulle legge ut hendelsen på Facebook. Jeg kom fram til at gjort er gjort og at dette var nok en av mange hendelser i livet.

På kvelden ringer kjærestens telefon (min lå en eller annen plass på lydløs): «Det er til deg, Fædrelandsvennen.» Dermed var sirkuset i gang. Snart lå nyheten om at nazistene fikk marsjere mens jeg ble lagt i jern som hovedoppslag på nettutgaven. Så fulgte hovedstadspressen opp.

Tirsdag våknet «whataboutistene». Flere steder kommenteres det foraktfullt at «Hva om muslimske fundamentalister demonstrerte? Da ville nok ikke Ole Tellefsen stå der!» Fra kronikk i VG til leserinnlegg i Fædrelandsvennen og kommentarer på avistråder og Facebook kom den svært forurettede klagesangen. Svaret var og er enkelt: Det var nazister som demonstrerte i gata mi. Kommer det muslimske fundamentalister og sprer hat vil jeg selvfølgelig stå der igjen.

Mange argumenterte for at dette var noe vi måtte tåle i ytringsfrihetens navn. At det var bedre å la dem vandre åpent i gatene så vi kunne se hvem de var, og så møte dem med motargumenter. Mitt argument i forhold til dette er, hva skal jeg si, mer kommunalt. Jeg har sammenliknet teknisk etat og PST. Akkurat som jeg er svært glad for at teknisk etat vet hvor kloakkledningene går, håper jeg at PST vet hvor de brune kreftene oppholder seg og hva de driver med. Så lenge de tar seg av dette trenger ikke jeg å ha åpen kloakk eller vandrende hatdemonstrasjoner i gatene.

I Sverige har tilnærmingen med å gi dem plass i sola ført til at mange knapt nok letter på øyenbrynene når nazistene marsjerer i gatene – og samtidig har Sverigedemokratene blitt et av landets største partier.

Noen var også i harnisk over at nazimarsjen i det hele tatt fikk oppmerksomhet. «Vi må tie dem i hjel!» All erfaring har vist at dette må være en strategi i toppsjiktet av håpløsheter. Den høyreekstremistiske virksomheten i Norge danner en lang og blodig linje fra sprengningen av Oktober bokhandel i Tromsø i 1977 til Utøya-terroren i 2011. Og nå, i 2017, trampet nazistene med vaiende faner, sist brukt av SS under andre verdenskrig, over Kristiansands sentrale gravlund. Kirkegården, der flere krigshelter og ofre for nazismen ligger begravet.

For the record: Jeg har gjentatte ganger oppfordret kritikere til å komme opp med tilsvarende lister over vold og drap utført av såkalte «venstreradikale» og muslimske fundamentalister i Norge. Til nå har det vært taust.

Hendelsen der nazistene fikk invadere gatene får meg til å tenke på Peer Gynt. Akkurat som Peer nektet å vedkjenne seg «løsungen» han fikk med trollkvinnen under en fuktig fest i Dovregubbens hall, nekter partiene på ytre høyre og vedkjenne seg foreldreskapet til høyreekstremistene. De insisterer på at de er byttinger og bagatelliserer effekten av egne handlinger og utsagn.

Kan det som hendte i Kristiansand likevel være med på å heve terskelen for hvor nedverdigende vi behandler våre medmennesker? FrP innførte en gang i tida argumentet: «Skal vi ha utlendinger her i landet må de følge norsk lov». Smak litt på hva en slik retorikk egentlig impliserer. En setning som inneholder en forbanna selvfølge blir automatisk til en subtil anklage. Så har det fulgt slag i slag med gullstoler, floskelen «vi må tørre å ta debatten», skryt av å få kastet ut flest mulig voksne og barn midt på svarte natta, skryt av å avvise folk i nød og kampanjer for «bevaring av norsk kultur».

Bare det å arbeide for å bevare det typisk norske vitner om total mangel på nettopp kultur.

Det å påstå at folk kommer hit på gullstol burde falle på sin egen urimelighet, men tida for folkeskikk på statsrådsnivå er tydeligvis over. Det føles som en kamp mot vindmøller når en må begynne med voksenoppdragelse av de fremste blant oss. Og ja, vi har et voksende problem med sinte, hvite menn som har gått seg vill i vårt moderne samfunn. Vi burde gi dem en annen plattform for å bli sett enn den det kyniske ytre høyre tilbyr dem.

Og igjen, det er folkeskikken jeg snakker om, ikke antallet flyktninger vi sender ut eller inn, ikke det at vi ikke skal snakke om islamsk ekstremisme eller kriminalitet blant innvandrere, men hvordan vi omtaler og behandler våre medmennesker. Den brautende, kyniske tonen flere av våre norske statsråder er representanter for, totalt uten folkeskikk, (og som de andre statsrådene stumt velger å «tie i hjel») er en viktig leverandør av bensin til de høyreekstreme hatbålene som brenner over hele Europa.

Til slutt følte Kristiansand-politiet seg presset til å beklage håndteringen av nazidemonstrasjonen der én stillestående, fredelig mann ble sett på som en trussel mot 70 demonstrerende nynazister. Dette gjorde de samme dag som «integreringsminister» Sylvi Listhaug ba nordmenn om å angi flyktninger på hjemreise.

Kan du fatte og begripe hvor de brune får sin råskap fra?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook