BESØKSVENN: Mange savner menneskelig kontakt og ønsker seg en besøksvenn fra Røde Kors. - Husk hvor lite det koster å gi mye, også når det ikke er jul, skriver lederen i Oslo Røde Kors. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
BESØKSVENN: Mange savner menneskelig kontakt og ønsker seg en besøksvenn fra Røde Kors. - Husk hvor lite det koster å gi mye, også når det ikke er jul, skriver lederen i Oslo Røde Kors. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Omsorg

Kan du gjøre litt mer for et annet menneske framover?

Behovet for menneskelig kontakt og omsorg er for mange sterkere under høytiden enn ellers.

Meninger

Enten julaften starter med å ta på seg sykepleieruniformen, spise frokost med familien, om du er på vei hjem med toget eller sitter for deg selv foran TV-en, er dette en annerledes dag. Det som er umiddelbart rundt oss blir ofte tydeligere og det som ikke er her blir sterkere. Også i Røde Kors er dagen annerledes, fordi den frivillige aktiviteten øker selv om omgivelsene stilner. I Oslo møtes 100 barn med voksne for å feire jul sammen.

LEDER I OSLO RØDE KORS: Elin Holmedal.
LEDER I OSLO RØDE KORS: Elin Holmedal. Vis mer

Frivillige sitter og tar imot telefoner og chat på samtaletilbudet «kors på halsen» fra barn og unge som lurer på alt fra psykisk helse, alkohol og voksne til følelser og mye mer. Herberget er åpent og Oslo Røde Kors akuttovernatting for bostedsløse tilreisende som ikke har noe sted å tilbringe natten eller mangler sosiale rettigheter i Norge møter frivillige som har satt opp senger alle røde dager. Det er romjulsmøter og besøk gjennom besøkstjenesten gjennom hele jula, avtalt privat mellom frivillig og vert.

Dette er også jul. Vanlig jul. Livet har en ulik rytme for ulike mennesker, jula opphever ikke det. Vi trenger alle ulike ting, men en rød tråd for alt som har åpent i jula handler om menneskelig kontakt og respons. Frivillige som bruker av sin tid for å ta vare på mennesker rundt seg.

En av dem som savnet menneskelig kontakt var Aud (87), som fortalte på Dagsrevyen at hun ikke husket sist hun hadde hatt besøk og ville ha besøksvenn fra Røde Kors. Over 5000 nordmenn meldte deretter interesse for å være frivillige, bare i Oslo over 1100.

Da Aud måtte tenke seg om og det var stille i kamera, reagerte vi. Samfunnet rundt Aud lyttet til et menneske som ønsket seg et annet menneske. Og der har du det. En melding om det gode og store som bor i et menneske. Det er ikke bare en fin linje slik vi liker å tro om oss selv. Det er sånn virkeligheten kan være også.

Mange forbinder Røde Kors med hjelpekorpset og førstehjelpsopplæring, som mange også får bruk for. Vi møter mennesker som har vært med på å redde en annen persons liv ved hjelp av kunnskap og egne hender og pust. Når man gjenoppliver et annet menneske, så føler man virkelig på at man som menneske har evnen til å gi andre liv. Sannheten vi ser er at den samme kraften også kan bo i en klem. I et stryk på kinnet. I en vits. I et spørsmål om hvordan det går og i en telefonsamtale til en som trenger det. Akutt fare får man gjerne øye på. Det gjør man ikke like enkelt om det er snakk om en sigende, langsom isolasjon og utenforskap vi sammen bør gjøre mer for å hindre.

Det er vi som må gjøre noe for å skru opp varmen i byen og landet. Ingen andre. Vi må ta fatt på jobben med vårt eget initiativ, hender og tid. Det er vi som må gjøre om de fine ordene til virkelighet og starte med det på de hundre tusener av små arenaer der vi lever hvert vårt liv - der verken staten, kommunen eller alle andre er. Men du er. Med noen utvalgte andre i umiddelbar nærhet. Og akkurat der, om noen trenger et spørsmål om hvordan det går, et smil, en klem eller en kaffeavtale i januar, så er der du som er akkurat der. Nesten ingen andre.

Aud 87 fikk besøksvenn. Røde Kors har mange av dem. En av dem heter Marianne Clementine. Hun har skrevet dette diktet om det å være en slik venn:

«Du grip tak i meg og seier at du er redd.
I dag er ein slik dag kor du ser på meg
utan å eigentleg sjå meg,
eg veit at vi ikkje er i same rom, same år.
Du vil heim til foreldra dine,
syster di som døydde
i fjor, du lurer på kvar busshaldeplassen er,
om du kan låne pengar
til billetten. Eg seier at du bur her, du har betalt,
du er nittiåtte år
og foreldra dine lever ikkje lenger,
du treng ikkje å vere redd,
hugs at du ein gong reiste heilt til Madagaskar åleine med båt,
hugs at du køyrde moped langs landevegane der,
hugs at du lærte menneske å lese og skrive,
du dirigerte songkor, du snakkar framleis
litt gassisk. Du treng ikkje å vere redd, du
er den modigaste dama eg kjenner.

Eg rettar på teppet ditt, rettar på
plasteret på halsen, grer gjennom håret ditt med fingrane,
stryk deg over handbaken, prøver å rydde i alt
som er litt skeivt,
prøvar å rydde deg tilbake til denne søndagen,
tilbake til meg.

For første gong sidan vi møttest
ber du meg om å bli lenger, eg må ikkje gå,
du er redd og kjem ikkje til å kunne forklare
kvifor til dei som jobbar her.
Du er redd og eg har blitt ein person
som får deg til å kjenne deg trygg.
Eg har kjent deg i halvanna
år, og i løpet av den tida har eg blitt noko meir enn
kva eg var. Du er søttito år eldre enn meg,
men eg kan få deg til å le, eg kan roe deg ned
når du trur at noko sit fast i brystet ditt
og at du kjem til å døy rett der, i lenestolen.
Eg kan hale deg ut or redsle, frykt, og mørkre.
Du blir litt mindre og gjer meg litt større for kvar gong
vi ser kvarandre. Eg veit ikkje korleis ein takkar
for noko slikt, anna enn ved å bli
ein halvtime lenger og gje deg dei svara du treng,
om og om og om igjen.

Vi er ikkje i slekt, vi er ikkje venninner, du er ikkje
ei gammal dame eg har ansvar for å vaske og tørke.
Eg veit ikkje kva merkelapp eg skal setje på oss.
Du gjer meg langsamare, eldre, betre.
På eit tidspunkt begynte eg å spør andre slags spørsmål,
spør kva du drøymde om då du var yngre,
om du nokon gong har elska nokon. Eg slutta å fortelje deg
berre ting eg trudde du kunne forstå. Den første gongen
eg fortalte sanninga og sa at dagen min var dårleg, at eg
hadde det vondt, vart du så glad. Vi var saman om det,
vi sat på rommet ditt og hadde det vondt saman, det var
den beste trøysta du kunne tenkje deg. Vi hadde blitt
eit slags lag. Når du ber for meg med den sprokne, tynne
stemma di, blir eg sterkare. Vi trur ikkje på det same,
men livet mitt blir betre av
at du vil meg så vel. Eg begynte å besøke deg fordi
det var ein god ting å gjere, fordi eg sakna bestemor mi.

No tek eg turen med 37-bussen fordi vi treng kvarandre.»

God julefeiring. Og husk hvor lite det koster å gi mye, også når det ikke er jul.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.