Kan du ikke begeistre oss litt, Jens?

Før sommeren talte lederen til folket om alt det flotte som var gjort. Men folket jublet ikke. Regjeringssjefen måtte konstatere at folket ikke er like takknemlig og begeistret over hans lederskap som han mener det burde være. I løpet av tre år er den rødgrønne begeistringen borte, og folket ser etter alternativer.

Ledelse handler blant annet om å skape begeistring for å få mennesker til å trekke i samme retning. Dette klarer verken Jens Stoltenberg eller hans regjeringskamerater – til tross for at han har et fantastisk utgangspunkt. Den sjarmerende Mr. Goodlooking er både velutdannet, hyggelig og relativt veltalende. Det svever en eim av Kennedy og Obama over ham. Denne mannen har et fredelig land og et av verdens største pengeskrin til disposisjon for å gjennomføre det han og flertallsregjeringen hans vil. For en mulighet!

Selv om de har gjort en del av det de sa de skulle gjøre, skvalper det ennå ikke vann i alle svømmebassengene, det er langt unna full barnehagedekning i altfor mange kommuner og fattigdommen er ikke bekjempet. Det han og de rødgrønne sa lot seg gjøre, er ikke gjort.

Det er muligens noe galt med det mette og bortskjemte folket hans siden det ikke lar seg begeistre. Men kanskje er det ikke folket, men Jens som er skyld i dalende meningsmålinger og manglende glød?

Jeg tillater meg å løfte frem to mulige forklaringer.

Forklaring 1: Han har ingen visjoner eller noe prosjekt å kjempe for som hele folket lar seg begeistre av. Her skiller han seg fra Obama og Kennedy, med sitt fokus på forandring, mens Jens driver med administrasjon. Hva vil han at vi skal drømme om? Hvilken retning vil han at vi skal gå? Han bruker fyndord om varmere samfunn, likhet og rettferdighet. Dette er flotte ord, men forblir klisjeer når han ikke viser sine intensjoner gjennom konkrete handlinger. Det har ikke folket sett. Og trass i store ord i nyttårstalen, er det fortsatt vanskelig å se tegn til en rødgrønn skolepolitikk. Lanseringen av CO2-nøytrale gasskraftverk skjønte ikke folket mye av, og i hvert fall ikke at det hadde noe med månelandinger å gjøre.

Jens administrerer, men leder ikke.

Men hvilke prosjekter skulle han så velge? Han valgte seg klokelig nok ikke et nytt OL som prosjekt og mål, siden dette sannsynligvis faller i grus nettopp på grunn av manglende folkelig begeistring. Men Jens skaper ikke visjoner gjennom det han ikke satser på. Kanskje kunne han valgt seg et tydelig klimaprosjekt som faktisk treffer oss? Eller begeistre oss gjennom store samferdselspolitisk prosjekter (f. eks. en oppgradering av togstrukturen til høyhastighetsbaner, gratis eller billig kollektivtrafikk), – med tilbud og priser som effektivt flytter folk fra bil til kollektiv? Men ingen visjoner kommer.

Forklaring 2: Jens er ikke statsmann. Som statsminister har han verken tatt posisjon som farsfigur eller landsfader, men fortsatt som partipolitiker for Arbeiderpartiet. Som diskuterer detaljer fremfor overordnede linjer, og tolker debattmotstandere i verste mening fremfor å søke deres intensjon når de skal fylle det høyeste verv - å styre landet. Han har i utgangspunktet lett match mot rikingene, men vinner ikke likevel. Man kan si mye om de rike, men Jens er faktisk også deres statsminister. Noen applauderer, men store deler av folket synes ikke om at han snakker nedsettende om andre, heller ikke om dem som har skapt arbeidsplasser og skatteinntekter til å finansiere det varmere samfunnet med. Gjennom manglende raushet overfor meningsmotstandere markerer han tydelig at han ikke vil være statsminister for hele folket, men bare fortsetter å være de rødgrønnes statsminister.

Kjell Magne Bondevik dundret inn i statsministerstolen fra et miniparti, men ble likevel relativt bredt akseptert en stund – ikke minst på grunn av sitt statsmannssyn på rollen. «En statsmann er en politiker som tenker på sine barnebarn», sa Otto von Bismarck, Tysklands første rikskansler. Utfordringen med yrkespolitikere som er broilet opp gjennom partipolitikkens retorikk, er at de fortsetter som partipolitikere også når de skal fylle det høyeste verv - å styre landet. En begeistrende leder må se sitt folk og anerkjenne det for det det er. Ikke mistolke det. Ikke rakke ned på det. Ikke latterliggjøre deres synspunkter. Jens velger å være statsminister for en liten del av landets befolkning. Da nytter det ikke å forvente at alle andre skal la seg begeistre og juble.

I dag klappes det forsiktig i nordre sving, men sukkes tungt på resten av tribunen. Han har koblet seg av store deler av folket.

Jens er på ferie. Det hadde vært spennende om han kom tilbake som en begeistrende statsmann.