KONSERT: NOTODDEN (Dagbladet): Det lå i lufta: Fint vær, mye folk, god stemning og en artist som i mange år har stått øverst på festivalens ønskeliste.
I år ble det endelig konsert! Og for en konsert!
Jeg har sett mange med Van Morrison, men ingen andre som har gitt en perfekt totalopplevelse der alt stemmer - godt hjulpet av strålende lyd.
Smiler han? Det nytter ikke å ha store forventninger til en Van-konsert. Det åpenbare spørsmålet er: Smiler han, eller er han like mutt og taus som han ofte kan være?
Vi husker jo fortsatt at han smilte på Norwegian Wood-festivalen, var det i 2000 eller den i 2010?
Hans beste? Konserten på Brygga under Notodden Blues Festival er trolig hans første siden Oslo-konserten, og det kan ha vært hans aller beste på en norsk scene.
Stemmen I ryggen har han sju mann, men det viktigste instrumentet denne kvelden er Vans stemme. Det må være sant, dette at stemmen bare blir bedre med åra. Nydelige fraseringer, mye soul.
Saksofon George Ivan Morrison, 68 år om noen dager, kommer ruslende inn på scenen et par minutter før tida, med saksofonen mot munnen. Ut kommer smektende taffeljazz.
Tror han at han er på jazzfestival i nabobyen Kongsberg?
«That's Life» Det varer ikke lenge før han retter seg inn mot målgruppa, og på tampen spør han om ikke dette er en bluesfestival - og smiler og ler. Da har han akkurat surret det til på Sinatra-svisken «That's Life».
Det vil si, gjøgler han eller har han rett og slett glemt teksten? Jeg tror mest på det første.
Lydige musikere Van bytter til munnspill, snart er det gitar og etter hvert også piano, samtidig som han opererer som kapellmester for lydige musikere. Når han melder «Pagan Heart» fra fjorårets album «Born To Sing: No Plan B», til bandet, er det som om noe skjer. Sjettegiret settes inn, og det cruiser Van & Co. på helt til mål.
Please don't go... Da er nemlig løpet lagt for «Baby Please Don't Go», ispedd blueskjempen Leadbellys «Rock Island Line», kanskje som en liten hilsen til bluesfolket.
Og du vil ikke at han skal gå.
Van forteller at han vil synge den gamle rhythm'n'blues-låten «What Am I Living For», og vi skjønner at han har stått opp med det rette beinet.
Han småprater, og blir nesten ivrig når det nærmer seg slutten.
«Moondance» «Feelin' good singin' the blues», fortsetter han i ferske «Born To Sing», og akkurat idet du tar deg i å savne et par av de de virkelig gode låtene trilles de ut: en lang og deilig «Moondance», «Brown-Eyed Girl», han ser mot sola som titter fram og smiler igjen, veien er åpen for «Jackie Wilson Said» og en lettere omskrevet klassiker Ray Charles har udødeliggjort, her «I Can't Stop Showing You»...
Jo da, det er en leken Van Morrison som koser seg ved Heddalsvannet.
James Hunter Han insisterte på at James Hunter Six skulle varme opp for ham under bryggekonserten, og Hunter inviteres helt på tampen inn på scenen til en «harmonica battle» og duett.
Sjefen forlater scenen, men har det ikke mer travelt enn at han venter på siden. For - det er ikke slutt før hans mesterstykke fra den korte tida i Them på 60-tallet, «Gloria», kastes inn i potten.
Eventyr En perfekt avslutning på et eventyr av en konsert.
Berømmer publikum gjør han også. Det forventes ikke av Van Morrison.
Så får det heller være at bandet nekter å gi seg etter at The Man har forlatt scenen, og trår til med en ekte trommesolo sånn helt på tampen - etter ca 96 minutter.
Sterkt er det uansett!
