MUSIKK TIL ARBEIDET: Musikere, politikere, skuespillere og venner av Elvis Presley deltar i «Promised Land».
MUSIKK TIL ARBEIDET: Musikere, politikere, skuespillere og venner av Elvis Presley deltar i «Promised Land».Vis mer

Kan Elvis' suksess og forfall forklare det moderne USA?

Ja, kanskje, synes å være konklusjonen i en ny dokumentar.

Kommentar

CANNES (Dagbladet): Kan historien om Elvis gi innsikter i historien om det moderne USA? Det tror dokumentarfilmskaper Eugene Jarecki. I sin nye film, «Promised Land», som har premiere under filmfestivalen her i Cannes, låner han Elvis’ rolls royce og kjører gjennom alle byene Elvis bodde i, for å se om reisen kan belyse det som skjer på de samme stedene nå. Parallelt med bilturen raser valgkampen som endte med valget av Donald Trump.

For Jarecki rommer historien om Elvis nettopp paradoksene i myten om den amerikanske drømmen. Talent, vilje, og fysisk tiltrekningskraft i hoftesvingende forening, møter et system som gir enorme muligheter, men som også er rigid innrettet mot profitt og dominans. Friheten, den musikalske teften og den kunstneriske begavelsen, brytes mot ufriheten i den rådende tenkemåten. De mest fristende valgene er de som ender opp med å ødelegge deg, ender opp med å skape Elvis i Las Vegas, stappet inn i et glitrende pølseskinn og perlende av svette, men fremdeles i stand til å synge med sjel. For Jarecki blir denne forfallshistorien speilet av et annet: Av USA som bykser fremover med blikket stivt festet på alt som skinner mens det sakte skapes et fastlåst system der den amerikanske drømmen kortslutter og det blir nærmest umulig å få den igang igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Reell uenighet oppstår egentlig først i diskusjonen om den svarte musikken og såkalt «cultural appropriation», kulturell overtagelse, et omdiskutert begrep som de senere årene har vært mye brukt om hva som skjer når majoritetskulturen «overtar» minoritetskulturen og utgir den for sin egen. Samtidig som det omfatter situasjoner der minoritetskunstnere har gode grunner til å føle seg forbigått, er det en problematisk anklage. De som mener at dette ikke bør finne sted, strever med å argumentere for sin sak uten samtidig å promotere en slags kulturell renhet, der sammenblanding av uttrykk og gjensidig inspirasjon, nettopp noe som gjør for eksempel musikalsk eksperimentering så spennende, ikke kan skje uten at det gjøres med edlemotiver og politisk smakfullhet.

Her har Jareckis intervjuobjekter, svarte som hvite, forskjellig syn. Adktivisten og kommentatoren Van Jones ser på det som et ran at Elvis ble berømt for en type musikk som svarte artister ennå ikke ville kunne slå gjennom med, og ikke ga noe tilbake, ikke en gang ved å støtte borgerrettighetskampen. Public Enemys Chuck D, en rimelig kritisk røst som står bak tekster som «Elvis was a hero to most / but he never meant shit to me», påpeker samtidig at man ikke kan si til en svart klassisk pianist at han ikke kan spille Schubert fordi det ikke er den kulturelle arven hans — og at man dermed skal være forsiktig med å kritisere motsatt vei.

Jareckis USA har en slagsside, et instinkt, et oppheng, som gjør det vanskelig å holde skuta rett i vannet. Kanskje ikke så rart at det var nettopp landet som så seg selv i det uovervinnelige og sårbare enebarnet fra Tupelo, Mississippi.