Kan en maskin tenke?

«Datamaskiner kan lære av erfaring, i likhet med mennesker. En dag vil de kanskje kunne lese bøker og se på TV.»

Mange forskere mener faktisk at maskiner kan tenke, men mest sannsynlig uten bevissthet eller ordentlige følelser. Om 200 år er det mulig at datamaskiner (og roboter) vil være mer intelligente enn mennesker. Men det er også mulig at datamaskiner bare vil bli brukt i spesielle tilfeller og ikke vil ha generell intelligens.

Fagområdet for forskning omkring dette heter kunstig intelligens (KI). Det viktigste vi har lært etter 50 år med KI er at det som er enkelt for mennesker, kan være vanskelig for en datamaskin, og det som er vanskelig for mennesker, kan være enkelt for en datamaskin. Et seks år gammelt barn har folkevett, kan snakke og kan se på et bilde og forstå innholdet. Disse tingene er særdeles vanskelige for en datamaskin (eller robot).

På den andre siden kan datamaskiner i dag gjøre ting som mennesker synes er vanskelige, slik som avansert matematikk, ekspertsjakk, diagnostisering av sykdommer, søking etter olje og mineraler og investering i aksjer. De tre sistnevnte kalles ekspertsystemer fordi de er laget med hjelp fra menneskelige eksperter. Ekspertsystemer har hatt stor suksess, og i dag har vi medisinske ekspertsystemer som kan diagnostisere sykdommer bedre enn leger kan.

For noen år siden slo en datamaskin verdensmesteren i sjakk, Gary Kasparov. Flere mente at datamaskiner aldri ville kunne spille ekspertsjakk fordi det trengtes intuisjon, men nå sier de trolig at sjakk bare er mekanikk. Det har vært noen forsøk på å gi en datamaskin folkevett. I et stort prosjekt som heter CYC (for «encyclopedia») er informasjon blitt lagret som f.eks. «Brød er mat» og «Når du svetter, blir du våt». Etter ti år var det blitt lagret to millioner biter informasjon. Da de begynte, trodde de dette ville være nok til å få folkevett, men det trengs nok mye mer. Etter dette er det meningen at CYC skal lære ved å lese og å ha samtaler.

En intelligent datamaskin må kunne forstå språk. Et problem er å forstå den grammatiske strukturen av setninger, eller det som vi kaller syntaks. For eksempel: setningen «Mannen gikk ned gaten» har riktig syntaks, mens «Mannen gaten ned gikk» ikke har det. Syntaks kan være nokså kompleks, men det har vært mye forskning på dette området, og på Universitetet i Oslo er det blitt skrevet et program som kan tolke syntaksen av norske setninger med 97 prosents presisjon. Dette prosjektet tok syv år å utvikle.

En større utfordring er å bestemme hvordan en datamaskin skal bruke kontekst og kunnskap om verden for å forstå språk. Ta f.eks. setningene: «Maria stoppet på fortauet og så på bildet i vinduet. Hun ville kjøpe det.» Spørsmålet er: ville hun kjøpe bildet, vinduet eller fortauet? For mennesker er det opplagt, men for en datamaskin er dette veldig vanskelig å forstå.

Å gi en datamaskin syn er også en stor utfordring. Det en datamaskin begynner med når den ser på et bilde, er et gitter med lysintensitet på hvert punkt. Det første den må gjøre er å finne kantene på objektene i bildet. Dette kan i seg selv være vanskelig, men det vanskeligste er å identifisere objektene og å lage en tredimensjonal modell av bildet. Dette er delvis vanskelig fordi objekter kan bli sett fra forskjellige vinkler, og noen objekter kan være delvis gjemt bak andre.

Mange forskere tror at en datamaskin kan være kreativ, men ikke 100%. For å ta et eksempel så har forskeren Paul Hodgson i England skrevet et dataprogram som spiller jazzpiano. Den improviserer, og det sies at det er nokså bra. En dag er det mulig at datamaskiner vil kunne skrive dikt som de fleste vil tro er skrevet av mennesker. Men diktere vil nok kunne se forskjellen. Det blir noe menneskelig som mangler.

Hvis en datamaskin ikke har bevissthet, så kan den heller ikke ha ordentlige følelser. Men trolig vil den kunne ha pseudo-følelser, dvs. den kan oppføre seg som om den hadde følelser. For eksempel, hvis du sparker den, kan den si «Nå er jeg sint», men den opplever ikke den naturlige følelsen, sensasjonen, ved det å være sint.

Kan en datamaskin ha bevissthet? La oss se nærmere på to spørsmål om bevissthet, et filosofisk og et vitenskapelig. Det filosofiske spørsmålet er: Hva er sensasjonen man føler når man er bevisst? Det er flere teorier om bevissthet, men ingen gir en skikkelig forklaring på hva denne sensasjonen er. Filosofen Colin McGinn tror at vi aldri kommer til å forstå hva bevissthet er.

Det vitenskapelige spørsmålet er: Hvilken konfigurasjon av aktive nerveceller er ansvarlig for den sensasjonen? Dette kommer vi kanskje en dag til å få et svar på. Hvor mange nerveceller er nødvendige for bevissthet? Er et insekt bevisst? Det er mange som tror at bevissthet kan graderes og at insekter har veldig liten bevissthet, en katt har mye mer og et menneske atskillig mer.

Hva så med en maskin? I prinsippet er det mulig at en datamaskin kan være bevisst. Ifølge en populær teori som heter «funksjonalisme» kan en maskin være bevisst hvis den har den riktige informasjonen lagret i seg. Men dette er nok usannsynlig.

Bevissthet er ofte forbundet med fokusering på relevant informasjon når vi tenker. En datamaskin kan også holde i fokus informasjon, selv om den ikke opplever selve følelsen av bevissthet.

En vanlig datamaskin er veldig forskjellig fra den menneskelige hjerne, men nå finnes det en ny type program som heter et «nevralt nett». Nevrale nett ligner litt på en hjerne og er mer effektive enn vanlige programmer for visse ting. Et nevralt nett er laget av elementer som er koblet til hverandre med forskjellige styrker, slik som i hjernen. Nettene lærer ved å forandre på styrkene, også som i hjernen. De fortsetter å fungere hvis noen av elementene blir ødelagt, mens et vanlig program ikke takler feil. Men man tviler på om nevrale nett kan bli laget med samme kompleksitet som en hjerne.

Det finnes to hypoteser om KI, «svak» og «sterk». Ifølge svak KI er det mulig å simulere en hjerne. Da kan man diskutere om dette betyr at en maskin tenker. Ifølge sterk KI kan en datamaskin tenke som et menneske, med bevissthet og følelser. Forskere flest tror nok på svak KI, og tror også det er riktig å si at en datamaskin kan tenke. Noen simuleringer er ekte. Når en maskin multipliserer to numre, sier vi at dette er ekte multiplikasjon. Kunstig intelligens er nok ekte intelligens. Hvis vi spør oss selv om en maskin kan fly eller svømme, så sier vi ja til det første og nei til det andre. Det er slik vi har valgt å bruke ordene «fly» og «svømme». Man sier «Jeg skal fly til Paris», men man sier ikke at båter svømmer. Så hvordan skal vi bruke ordet «tenke»?

Den mest alminnelige kritikken vedrørende kunstig intelligens er at datamaskiner ikke kan tenke fordi de bare kan gjøre hva de blir programmert til. Men datamaskiner kan lære av erfaring, i likhet med mennesker. En dag vil de kanskje kunne lese bøker og se på tv. Hjernen er også programmert, i dette tilfelle av genene. Hjernen er programmert til å lære, og en datamaskin kan også bli det. Men roboter kommer neppe til å lære på akkurat samme måte som mennesker, som f.eks. å gå på restaurant eller å leke med vann.

Hva med fremtiden? Det kan neppe være hyggelig å leve i en verden med intelligente roboter. Hvilke rettigheter ville roboter ha? Kriminelle vil sikkert lære å bruke slike roboter, og robot-«hackere» vil trolig finne det spennende å lage roboter som gjør forferdelige ting. Verre enn dette er at det er en mulighet for at intelligente roboter en dag kan ta over verden, og mennesker ende opp som slaver eller bli utryddet. Robotforskeren Kevin Warwick tror at dette kan hende innen 50 år. Trolig vil ikke dette hende så snart, men på sikt er det en mulighet.