SKØYTEPOESI: Knut «Kupper'n» Johannesen tok sitt første OL-gull på 10.000 meteren i Squaw Valley i 1960. Det inspirerte Olav H. Hauge til å skrive tidenes skøytedikt.
Arkivfoto: SCANPIX
SKØYTEPOESI: Knut «Kupper'n» Johannesen tok sitt første OL-gull på 10.000 meteren i Squaw Valley i 1960. Det inspirerte Olav H. Hauge til å skrive tidenes skøytedikt. Arkivfoto: SCANPIXVis mer

Kan en titusenmeter bli poesi?

Islagte boksider.

Skøyteløpere skriver ikke bøker lenger. Det gjorde de før; Oscar Mathisen skrev «Mit livs løp» (1946), Ivar Ballangrud «Veien opp til gullstolen» (1948), Hjalmar «Hjallis» Andersen skrev to på rad, «Harde løp» (1951) og «Siste runde» (1952).

Knut «Kupper'n» Johannesen utga «Fra kampen til Squaw Valley» (1960) og «På'n igjen» (1964), Per Ivar Moe «Ung på isen» (1965), Fred A. Maier «Fred A. Maier forteller til Knut Bjørnsen» (1968), Dag Fornæss «NM-EM-VM» (1969) og Jan Erik Storholt «Gull og grønne laurbær» (1977).

Bøkene kom i en epoke da folk ikke fikk nok av skøyteløp. Et sus feide over nasjonen når store mesterskap ble arrangert. Dag Solstad skriver i «Roman 1987», som rommer 20-25 sider hard core skøytereferat fra 1961/1962:

«Det norske folk satt klistra til radioen. Gatene lå folketomme, på gamlehjemmene var det pause i andakten, på sjukehusene pause i operasjonene, i fengslene pause i å føle seg som fange.»

Dette til tross for at skøyteløp «er en sær idrett, det er en kjedelig idrett, langtrukken», men likevel; «den er jo en sann svir».

Ifølge Hjallis fins det likheter mellom en skøyteløper og en forfatter. Han refererer parolen «Det er tillatt å stupe, men ikke å gi seg», lansert av en svensk trener.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske skøytekongen kommenterer: «Tenk på hvor mange dikterspirer som har fulgt det slagordet, som har sultet seg gjennom sine modningsår og stått for kritikkens piskeslag og holdt stand mot bølger av trangsyn og fordommer.»

Det handler om slit og seier, tap og triumf. Aller verst er selvsagt titusenmeteren. Hjallis forteller hvordan han nærmest svimeslått vaklet gjennom sin titusenmeter nummer to under EM på Bislett i 1951. Han gikk om igjen etter at fotograf Johan Bruns blitz blendet ham slik at han falt i første forsøk og tapte for Wim van der Voort.

Alt var bare «en uendelig grå masse, det var som alt flimret og danset i utydelige, gråaktige konturer foran meg». Han verken hørte eller så, bare gikk og gikk og gikk. Etter løpet ble Hjallis båret inn i garderoben av van der Voort.

Respekten for titusenmeter er en gjenganger i de to bøkene til Kupper'n. Den som leser «Roman 1987» og «På'n igjen» parallelt kan følge milløpet under VM i Moskva 1962 fra to vinkler. Johannesen står på indre bane og ser den 16 år gamle svensken Jonny Nilsson rykke fra favoritten Kositsjkin og vinne titusen med tida 16.29.4.

Dag Solstads journalist Fjord står på Lillehammer Stadion og dekker nordisk mesterskap i kunstløp, mens han lytter til overføringen fra Moskva på reiseradio: «Jonny Nilsson går et fantomløp. Bevares for et talent!...Han har slått Knut Johannesen med 40 sekunder, og han er ennå ikke fylt 17 år!»

Da er det mer stas å lese Kupper'ns beretning om sin fabelaktige verdensrekord på titusen under OL 1960, 15.46.6, en triumf jeg selv hørte på radio som guttunge.

Det gjorde også Olav H. Hauge, som skrev tidenes skøytedikt etterpå:

Kuppern skrid i Squaw Valley

Eg har óg teke premie på skeisor, eg vart
nummer fire i eit skulerenn då eg var åtte,
etter han Leiv.
Men dei hine hadde stålsette skeisor,
og eg berre jarn.
Eg hadde kjøpt mine hjå urmakaren,
eg tok dei som hadde
største snablane.

Men no skrid Kuppern i Squaw Valley!
Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10 000 m,
men ordi fær ein djervare sving,
og ho mor grip fastare um staven.