Sist uke var jeg på enda en debatt om hatefulle ytringer, i regi av Likestillingsombudet denne gangen. Seinere i måneden er det et hovedtema på den store konferansen Nordisk Forum i Malmø, hvor fagfolk, forskere og feminister fra hele verden skal delta.

Det er ikke lenger et problem å snakke om problemet. Selv om enkeltpersoner stadig blir truet til taushet, er det ingen mangel på debatt og bekymring i mediene og andre fora.

Debattene følger et etter hvert velkjent mønster. Vitner forteller sine historier, gjerne en minoritetskvinne som er blitt truet på det groveste med drap og voldtekt. Alle er enige om at slik kan vi ikke ha det, noe må gjøres, og så blir det stille til debatten uvegerlig blusser opp igjen, trigget av enda en ekstrem hendelse.

Selv om det forskes på både hatefulle ytringer og netthets, er debatten overraskende fragmentert og anekdotisk. Tross at hatet i sin ytterste konsekvens ender i fatale konflikter, snakker vi om det på individnivå. Noen truer og sjikanerer, noen blir truet og sjikanert.

Det er spørsmål jeg fortsatt ikke har klare svar på, tross at jeg har fulgt debatten både her hjemme og internasjonalt i mange år. Hvor omfattende er det? Hva er skadeomfanget? I hvilken grad legger det en demper på den frie debatten, og i så fall, hvilke grupper stenges ute? Hvem er haterne? Er det ekstremister eller bare mennesker uten alminnelig folkeskikk?