VINNEREN: Petter Northug inn til seier, med Brand under den ene skia og Peer Gynt under den andre.  Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
VINNEREN: Petter Northug inn til seier, med Brand under den ene skia og Peer Gynt under den andre. Foto: Eirik Helland Urke / DagbladetVis mer

Kan femmila leses som et drama med litterære referanser?

Fra supermenn av kjøtt og blod til mytologiske skikkelser.

I lørdagens Ukeslutt i NRK ble et par forfattere intervjuet om sin glød (Fredrik Skagen), eventuelt totale mangel på interesse (Vigdis Hjorth) for ski-VM.

Demonstrativ likegyldighet overfor nasjonal idrett er ikke noe nytt på Parnasset. Arnulf Øverland rykket ut under selveste OL i 1952 med spørsmålet «Hvem er denne Hjallis?» og hevdet at han bare drev én idrett; å hoppe over sportssidene i Aftenposten hver morgen.

Olaf Bull uttalte at «sporten er bevisstløshetens poesi», og Jens Bjørneboe sa det slik: «Det er ikke skiløpere og gymnastikklærere som lager en kultur.»

På den andre siden fins det de som tolker store idrettsutøvelsens episke sider. I boka «Først i løypa!» er folkloristen Thor Gotaas opptatt av langrennshistorien som et sett av kuriøse fortellinger, nesten som magisk realisme.

Sverker Sörlin, professoren i idéhistorie som har utgitt boka «Kroppens geni», skrev om femmilsløperne forrige lørdag i Dagbladet : «De skal være borte lenge, og deres tilbakekomst blant menneskene er nesten bibelsk.»

Den franske filosofen Roland Barthes skrev på 1950-tallet essayet «Tour de France som epos» («Mytologier», 1957), der sykkelsportens svar på femmila blir skildret som et heltedrama i homerisk stil. «Som i Odysséen er sykkelrittet på samme gang en rundreise av prøvelser og en total utforskning av jordens grenser.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det mulig å «lese» årets VM-femmil i Holmenkollen som et drama med litterære referanser, der løperne blir forvandlet fra supermenn av kjøtt og blod til skikkelser i et mytologisk univers?

De fire franskmennene for eksempel, minner tidlig i rennet om et sykkelteam, der de rykker fram i front. Tre først, som musketerene Athos, Porthos og Aramis, med den fjerde, d'Artagnan, noen få plasser bak.

Og hva med italieneren med det heltmodige navnet Roland Clara, som skyter av sted lik en Dante gjennom helvete og skjærsild, men som tidlig må innse at uten noe reisefølge vil han aldri nå paradis.

Hva med svenskene? De prøver seg, de må jo det, i tur og orden, Marcus Hellner, Daniel Rickardsson, Anders Södergran, en etter en legger de seg i front, forsøker å rykke, skape spenning, sveve over landskapet, som Nils Holgersson på ryggen til gåsa Akka fra Kebnekaise. Men de blir innhentet, av den unge Askeladden Sjur Røthe som fryktløst nedkjemper det trehodete trollet.

Innspurten blir vanvittig. Som helten i sagnet Kalevala pisker finnen Juha Lallukka seg fram i front, før han faller som en ukjent soldat midt i kampens hete.

Russeren Maxim Vylezhanin glir fram, som puffet av usynlige ånder, hentet fra de veldige visjonene til Gogol, Tolstoj, Dostojevskij, Bulgakov.

Men også han må gi tapt, når Petter Northug bykser fram, med Brand under den ene skia og Peer Gynt under den andre, fryktløs fanatisme og fabulerende fantasi, uslåelig. Han var for sterk, viljen til å vinne sto bak.

Glem heller ikke de fire spanjolene, samlet mellom 46. og 58. plass. Som for å minne oss om Don Quijote. Livet, femmila inkludert, er og blir en kamp mot vindmøller.