Kan filosofi erstatte lykkepillen?

«... et filosofisk argument som ikke har terapeutisk effekt mot menneskelig lidelse, er et tomt argument, og det finnes ikke bruk for en filosofi som ikke kan belyse sjelens lidelser.»

De empiriske vitenskaper som psykologi og psykiatri har de siste hundre år utviklet seg fra filosofien. De siste måneders uttalelser og debatt i media viser at behovet for faglig tilbud innen psykologi og psykiatri er økende og at lykkepillen er det eneste tilbudet mange får. Hvorfor? Finnes det i dag en lidelse som sprer seg med stor hurtighet, eller kan svaret også ligge andre steder? # Allerede i antikken påsto filosofen Epikur at et filosofisk argument som ikke har terapeutisk effekt mot menneskelig lidelse, er et tomt argument, og det finnes ikke bruk for en filosofi som ikke kan belyse sjelens lidelser.

Samfunnskulturen spiller en avgjørende rolle i etableringen av individuelle verdier og holdninger. Zygmunt Baumann tar opp vårt sekulariserte samfunns mangel på en normativ idé: «Hvilke verdier en skal sette pris på og søke aktivt, hvilke belønninger en skal kjempe for, og hvilke strategier som må settes i verk for å oppnå dem, er alle beregnet på maksimal effekt og øyeblikkets glemsel.» Hans utspill, slik jeg velger å tolke ham, er mer ment som en advarsel: «De postmoderne livsstrategier gjør alt for å fremme avstanden mellom individer og den annen, og ser den annen først og fremst som gjenstand for en estetisk og ikke en moralsk vurdering; som en smakssak, ikke som et ansvar, og de setter faktisk individuell autonomi opp mot moralsk ansvar og fjerner et stort område av menneskelig samspill, selv det mest intime, fra moralske dommer.» Dette kan sees på som en advarsel til utviklingen av et samfunnsmønster vi er på vei mot. Muligens mangler det postmoderne samfunnet en normativ idé for moral, og nettopp på grunn av dette har mennesker i større grad behov for å søke kunnskap og innsikt, ikke minst fordi enkeltindividet pålegges ansvaret for sin egenutvikling. «Det er individets ansvar å finne veien ut av uvissheten», som Baumann uttrykker det.

Flere og flere individer trenger, gjennom de enorme valgmuligheter som i dag ligger åpne i vår del av verden, noen å reflektere sammen med, noen som tar seg tid til dette. Et spørsmål er om ikke psykoterapien i stor grad har blitt en erstatning for slike moralske diskusjoner, og dermed opptar verdifull tid for dem som virkelig trenger behandling gjennom psykolog eller psykiater? I tidligere pre-industrialiserte samfunn ble individets mening med livet influert av religion og den kollektive samfunns- og familiestrukturen, på en annen måte enn i dag. Da disse strukturer endret seg, ble individet overlatt til seg selv med sine refleksjoner, og dette kan kanskje være kjernen til mange av den moderne tids psykologiske problemer. Som et resultat av disse forandringer skjer det i dag oftere at psykologer og psykiatere må bistå og fylle det vakuum som tidligere støtter/autoriteter i moralsk veiledning hadde. I tillegg kan det synes som om vi er i ferd med å utvikle et samfunn av lykkepillespisende borgere på grunn av lang ventetid hos de samme psykologene. Er det en ønskelig utvikling?

Den eksistensielle-fenomenologiske psykoterapien har utviklet seg gjennom filosofiens kritikk av et objektivistisk og naturalistisk vitenskapsideal. Inspirasjon har vært hentet fra dialektisk tenking, hermeneutikk, fenomenologi, eksistensialisme og humanisme. Det mekanistiske vitenskapsparadigmet søker å redusere alle fenomener til noen få grunnelementer. Forutsetningene for denne reduksjonismen ligger i et deduktivt system. I de utpregede empiriske vitenskaper er kriteriet for vitenskapelighet at objektet/termen kan registreres eller observeres objektivt, og at man skal finne et riktig eller galt svar på hypotesen. Flere eksistensialistiske filosofer opponerte mot dette synet (Kierkegaard, Hegel, Dilthey, Husserl, Heidegger, Buber, Sartre, Gadamer og Merleau-Ponty for å nevne noen). Deres holdning var at det mekanistiske paradigmet bygget på en abstrahert forståelse av livet. Det kan vise seg vanskelig å kunne redusere folks søken etter mening ned til et mekanistisk syn uten å bli offer for en deterministisk holdning til individet som tenkende og søkende. Og er det ikke det som skjer, når man «helbreder» folks eksistensielle søken med en lykkepille?

Prinsippet om filosofisk livsfortolkning er å ta i bruk et abstrakt rammeverk som fortolker strukturen og de filosofiske implikasjonene av den konsepsjon man har om seg selv og sin egen virkelighet, og kanskje bidra til å gjøre egen forståelse av verden fornuftig. En plagsom følelse av skyld kan tolkes som et uttrykk for at man har gjort noe man ikke burde ha gjort, og ikke tolkes freudiansk som en følge av underbevissthetens prosesser. Boss har for eksempel avvist Freuds begrep om skyldfølelse, og påstår at begrepet inkluderer et dypere fenomen; en eksistensiell skyldfølelse. Dette er viktig, for i den grad det utøves filosofisk livsfortolkning, vil en tolkning dreie seg om selve begrepet «skyld». Det kan være vel så vesentlig å diskutere hva det betyr for noen å være skyldig, eller føle seg skyldig, uten å implisere at denne analysen eller selve følelsen av skyld har psykologisk realitet i vedkommendes underbevissthet som et resultat av en fortidig fortrengt hendelse. Svaret er i henhold til Boss å leve etter et autentisk ideal, hvor individet aksepterer alle sine livsmuligheter, gjenkjenner dem, og er i stand til å samle dem til en mulighet for å frigjøre et autentisk «selv», som ikke lenger er «fanget» i sin tidligere påførte trange livsfortolkning.

I dag er den filosofiske visdom igjen trukket frem i lyset. Metoden er dyp, personlig refleksjon. Å undersøke noe grundig og dypt fra et eksistensielt ståsted innebærer å blåse støv av daglige bekymringer og reflektere dypere over sin eksistensielle situasjon her og nå. Mange har behov for å diskutere etiske problemstillinger og andre verdikonflikter. Eller reflektere omkring begreper som vennskap, frihet, ondskap og hat. Den eneste modellen innen psykopatologi som ikke hviler på universelt erfarte faktorer, er den som er basert på akutte traumer, sier Spinelli, leder for School of Psychotherapy i London, og han påstår at traumatiske nevroser er sjeldne; de fleste individer som oppsøker psykoterapi, lider av stress i varierende grad, og dette er en del av hvert individs erfaring og hverdag. Ethvert individ gjennomgår før eller senere en eksistensiell utvikling, og det kan stilles spørsmålstegn ved hvordan teorier om psykopatologi kan begrunnes på faktorer som gjennomleves av hvert enkelt menneske før eller senere i livet. Hva som kreves er ikke forklaringsmodeller, eller lykkepiller, men at filosofen, så vel som terapeuten, kan forløse innsikt som individet hele tiden har båret på.

Jeg stiller meg undrende til enkelte uttalelser fra psykiatrien (Kringlen, Dagbladet 3. mars 1999) om at økt erkjennelse kan resultere i mer depresjon og sågar selvmord i stedet for psykisk velvære. Fra mitt ståsted vil det innebære å undervurdere individets evne til å håndtere sin refleksjon og sin egen hverdag. Hvis det er slik at stadig flere behøver moralsk veiledning og primært sett oppsøker psykoterapeuter/psykologer for dette, kan Filosofisk Praksis også være et alternativ.

Debatten om voksende behov for psykologer og psykiatere vil med dette få et nytt innspill; kanskje man i større grad skulle henvise «pasienter» uten psykopatologiske symptomer til en filosofisk praktiker, for på den måten å avlaste køene for dem som virkelig trenger et psykiatrisk eller psykologisk tilbud. Om ikke annet som et forsøk på å redusere bruken av lykkepiller.