BEGRENSET RESSURS: «Bær har generelt ikke blitt betraktet som noen begrenset ressurs, men i 2012 ble politiet ble koblet inn da det på et tidspunkt befant seg flere tilreisende bærplukkere enn faste innbyggere i en liten svensk kommune. (...) I Sverige sies det også at snøscooterkulturen overtok for skikulturen da man innførte frislipp», skriver kronikkforfatterne. Foto: Richard Eriksen
BEGRENSET RESSURS: «Bær har generelt ikke blitt betraktet som noen begrenset ressurs, men i 2012 ble politiet ble koblet inn da det på et tidspunkt befant seg flere tilreisende bærplukkere enn faste innbyggere i en liten svensk kommune. (...) I Sverige sies det også at snøscooterkulturen overtok for skikulturen da man innførte frislipp», skriver kronikkforfatterne. Foto: Richard EriksenVis mer

Kan forbud fremme frihet?

Kostnadene ved liberale regler betales av det enkle friluftslivet som får sine muligheter innskrenket.

Meninger

Fri tilgang til naturen er et høyt verdsatt gode. Hvordan kan denne friheten forvaltes til beste for fellesskapet også i framtida? Langt på vei kan vi streife fritt rundt, overnatte i telt, tenne et leirbål, høste ville vekster, kaste ut fiskesnøret i sjøen. Det er bred politisk enighet om å ta vare på allemannsretten, men friheten kan ikke være grenseløs. Sverige og Finland har opplevd organiserte grupper på hundretalls som kommer for å plukke ville bær. I Norge liberaliseres retten til motorferdsel i naturen. Fellesnevneren for bær og snøscooter er kanskje at forbud for noen kan fremme frihet for flere?

At fellesgoder er utsatt for overforbruk er ingen ny problemstilling. Økologen Garret Hardins essay «Allmenningens tragedie» fra 1968 viser det som er essensen i mange av dagens miljøproblemer. Tragedien inntreffer når summen av enkeltindividers forbruk av, eller utslipp til, felles ressurser i sum overstiger systemets bæreevne. Begrensninger av individets frihet kan være nødvendig for ikke å underminere fellesgodet. På 90-tallet drøftet Stortinget en lovendring for å forby kommersiell organisering av allemannsretten til ferdsel. Man var bekymret for en økende kommersialisering av naturen. Forslaget ble nedstemt fordi man var redd for å ramme blant annet turistforeningers virksomhet. Problemstillingen er nå ytterligere aktualisert ved ønsket om liberalisering av motorisert ferdsel («rekreasjonskjøring») i utmark, som også vil skape et marked for kommersielle aktører. Parallelt med dette ser vi også andre former for økt press på natur og fellesgoder.

Den tradisjonelle retten til fri ferdsel i naturen ble lovfestet i friluftsloven i 1957. Det var på alle vis en annen tid. Privatbil var langt fra allemannseie, likevel var lovens fedre opptatt av bilens plass i friluftsloven. Man var redd for å forårsake kjøreforbud på veier som tidligere hadde vært åpne. I dag er situasjonen radikalt forandret, og det er en selvfølge at mindre veier i naturområder kan stenges for bilkjøring.

Å plukke bær og sopp i skogen og selge på torget har gitt rekreasjon for mange, og for noen også kjærkomne inntekter gjennom alle tider. Men hvordan skal vi forholde oss til kommersielle aktører i større skala? Skal disse kunne høste fritt av naturprodukter innenfor de samme reglene som gjelder for det tradisjonelle friluftslivet? Et eksempel: Bær har generelt ikke blitt betraktet som noen begrenset ressurs, men i 2012 ble politiet ble koblet inn da det på et tidspunkt befant seg flere tilreisende bærplukkere enn faste innbyggere i en liten svensk kommune. Retten til bærplukking er ikke klart definert verken i Sverige eller Norge. I Sverige sies det også at snøscooterkulturen overtok for skikulturen da man innførte frislipp. Kostnadene ved liberale regler betales av det enkle friluftslivet som får sine muligheter innskrenket.

Hvis man skal peke på et overordnet trekk ved samfunnsutviklingen, må det være befolkningsveksten. Siden 1957 har blitt mer enn 1,5 millioner flere mennesker bare i Norge, og landegrensene er relativt åpne. Det er flere kjøretøyer av alle slag, flere veier, mer av alt, bortsett fra utmarksarealer. Andelen «urørt» natur har krympet kraftig, men stadig flere vil benytte denne naturen. Å balansere tradisjonen med fri tilgangen til natur mot beskyttelse av den samme naturen er viktigere enn noen gang.

Vi ser også i økende grad en diskusjon om hvordan natur skal kunne oppleves, for eksempel med eller uten motor ... Frihet for noen få kan innebære tap av frihet for mange, og naturopplevelse dreier seg ikke bare om frihet TIL, men også frihet FRA. Frykten for å svekke allemannsretten til fri ferdsel i naturen må ikke bli et argument mot å sette nødvendige grenser for bruk som er uønsket. Det går an å gjøre begge deler: Både fremme befolkningens tilgang til naturen, og forby visse former for utnyttelse. Regler om «bag-limit» for rypejakt og utførselsbegrensning ved fritidsfiske i sjøen er eksempler på hvordan man allerede har nærmet seg denne problemstillingen for ressurser som er utsatt for økt press.

Den største forskjellen mellom Norge og andre europeiske land er ikke nødvendigvis lovverket, men tilgjengelig natur å ferdes i. Amerikanerne har selvsagt en diagnose for dette: Nature deficit disorder. Naturunderskuddssyndrom er lidelsen man kan pådra seg ved mangel på tilgang til natur. Folkehelseargumentet burde derfor kanskje alene være tilstrekkelig til å sette grenser som gir rom for det enkle friluftslivet framfor organiserte, kommersielle og motoriserte aktiviteter. Fri tilgang til naturen er ingen selvfølge. Allemannsretten er under press fra flere hold. Der arealene forsvinner, eller tilrettelagte spesialaktiviteter overtar, forsvinner ofte friheten til å velge det enkle friluftslivet.

Allemannsretten har eksistert lenge og overvunnet mye, og de fleste vil mene at disse hevdvunne rettighetene er et gode som må vernes. Men hva vernet innebærer, og hvordan det eventuelt skal gjøres, er mer uklart. I andre land som har innført slike rettigheter de seinere åra har sosial likhet vært blant de tyngste momentene på vektskålen. Det er bemerkelsesverdig at ønsket om å bedre tilgangen til naturen i rekreasjonsøyemed ser ut til å være en fellesnevner på tvers av mange landegrenser, til tross for store forskjeller historisk, politisk og kulturelt.

Det lar seg gjøre å utforme restriksjoner som bidrar til å ta vare på allemannsrettens grunntanke, til å fremme friluftsliv og tilgang til natur, samtidig som man motvirker naturen overutnyttes. Å sette grenser for hvordan vi kan ferdes i naturen svekker ikke friheten, men kan snarere være det som skal til for å verne om natur, og dermed sikre grunnlaget for det tradisjonelle friluftslivet i et lengre tidsperspektiv.

(En grundigere drøfting av denne problematikken er å finne i vår artikkel «Friluftslivets høstingsrett i biologisk og juridisk perspektiv» i desemberutgaven av Nordisk miljörättslig tidsskrift, www.nordiskmiljoratt.se.)

Lik Dagbladet Meninger på Facebook