BOKDEBUTANT: Synnøve Macody Lund debuterte med en delvis selvbiografisk roman i høst. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
BOKDEBUTANT: Synnøve Macody Lund debuterte med en delvis selvbiografisk roman i høst. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Kan forfatterne gå i «avsløringsfella»?

Å skrive om sin syke mor.

Kommentar

- Selvbiografisk litteratur blir gjerne lest med vekt på avsløringene. Men kunst er noe som har rom for åpninger, tvil og tolkninger, sa Merethe Lindstrøm da vi intervjuet henne om boka «Fra vinterarkivene» tidligere i høst.

Med det satte hun fingeren på en utfordring for mange av sesongens forfattere.

«Den selvbiografiske bølgen», som vi har snakket om i et par år nå, har på ingen måte lagt seg. Også i høst har svært mange forfattere gjort seg selv eller nær familie til romanstoff, uten å legge skjul på det. Kanskje går det an å øyne en liten trend i trenden, for påfallende mange av dem har skrevet om personlige kriser og sykdom, hos seg selv eller i nær familie. Noen av dem er Vetle Lid Larssen, Thorvald Steen, Merethe Lindstrøm, Liv Køltzow og Synnøve Macody Lund.

Det traumefylte gjør selvsagt avsløringene ekstra pikante, og lanseringene desto mer bekjennelsestunge.

Lindstrøms bok er basert på henne selv og samboeren Mads, og sistnevntes bipolaritet og rusmisbruk. Det er en vond og upolert historie, og tanken på at forfatteren selv har kalt den selvbiografisk, gjør den ikke mindre sterk.

Det samme gjelder Liv Køltzows «Melding til alle reisende», som kom ut i forrige uke. Den handler om forfatteren Kaja Baumgarten, som i likhet med Køltzow lider av nervesykdommen Parkinson. Da vi intervjuet henne, fortalte Køltzow at deler av boka er hennes egne dagboknotater, omskrevet til fortid og tredjeperson. Køltzow mente for øvrig at «den selvbiografiske bølgen» beror på en mangel på kunnskap om hvordan romaner blir til:

- Det er veldig få forfattere som ikke henter stoff fra eget liv. Romanen rører ved noen sider ved oss som er ganske tabubelagte. Det er en kanal for å få sagt noe om hvordan vi har det med hverandre, og da er det nærliggende å bruke seg selv, sa hun.

Men det er nok ikke bare Merethe Lindstrøm som har vært redd for å «gå i avsløringsfella». Synnøve Macody Lund debuterte med romanen «Personar du kanskje kjenner» i september: Uttalt selvbiografisk i rammehistorien, om forholdet mellom Synnøve og faren, som er rammet av hjerneslag. Men Synnøve skriver bok om tre andre hovedpersoner, som også likner på henne. En av dem også i navnet, før fortelleren trer inn og vil kalle henne først noe annet og så noe annet igjen, «med respekt for det fiktive i ei kvar litterær forteljing».

Slik erter forfatteren leserne sine — for når en kjent skuespiller utgir selvbiografisk roman, er det ikke fritt for at den kan bli lest med en viss — skal vi si ulitterær — nysgjerrighet: Den purunge skuespilleren «Jacob», som Synnøve — nei, Synne — nei, Anna — driver og ligger med — finnes han på ordentlig?

I ei tid da sakprosaen blir mer og mer «litterær», og skjønnlitteraturen mer og mer «sann», i alle fall tilsynelatende, er det ikke alltid så lett å se forskjell. I noen tilfeller er det kanskje heller ikke så nøye.