Kan forveksles med egg

SPØR ET BARN hva en sol er, og du får svar. Spør et barn hva en gate er, og du får svar. Spør et barn hva en katt er, og du får svar. Spør et barn hva Gud er, og du får trolig et svar på det også. Men spør du et barn hva en Pokémon er, så får du ikke svar. Eller kanskje får du et svar, kanskje barnet sier en hel masse ting plutselig, på et språk som minner om norsk, skjønt med innslag av engelske ordlyder, og du er selvfølgelig glad for at barnet snakker med deg, at du har fått kontakt, og da gjør det kanskje ikke noe om samtalen dreier seg om ubegripelige fenomener som Pikachu og Jigglypuff og Venonat og Magikarp.

Det gjelder bare å minne seg selv om følgende: Du har ingenting å bidra med i denne samtalen. Du forstår det ikke, og uansett hva barnet sier, vil det være ladet med en viten som ligger bortenfor din forestillingsevne.

DETTE SIER DU. Du sier: Jeg skjønner ikke helt hva en Pokémon er. Kan du forklare meg det?

Barnet svarer: De kom til verden i en rød ball og det gjelder å fange alle sammen og vinne over de andre Pokémonene.

Og du spør: Det finnes altså slemme Pokémoner og snille Pokémoner?

Barnet svarer at nei, det er ikke sånn, det kommer an på treneren.

Du spør barnet hva en trener er for noe - for en trener er opplagt noe helt annet enn en Pokémon.

Barnet svarer: De som styrer Pokémonene, og alt Pokémonene gjør.

Du sier: Er det du og vennene dine som er trenere, da?

Barnet sier: Nei, jeg er ikke treneren.

Du sier: Hva er du da?

Barnet sier: Jeg er et barn, jeg.

DETTE VET JEG. Jeg er en voksen dame på trettitre år. Dette vet jeg om Pokémon: En Pokémon er ikke menneske, ikke dyr, ikke barn, ikke voksen. Det sies at det var en gutt i Japan som var så glad i insekter at han skapte seg sin egen insektverden - og slik ble Pokémon-universet til.

Jeg vet at Pokémon er en forkortelse for ordet pocketmonster, altså lommemonster, men at på tv er de for store til å få plass i en lomme.

Jeg vet at noen Pokémoner er elskelige, men kjærlighet er ikke en del av deres repertoar. Det eneste de gjør er å slåss, det vil si, det de gjør er å angripe og forsvare. Pokémoner blir ikke født, de dør ikke, derimot tror jeg de utslettes og klones i det uendelige. Simba, Hercules og Tarzan - skapt av Disney - gjennomgår ungdommens traumer før de til slutt, gjennom erkjennelse, forvandler seg og blir en løvekonge, en superhelt eller en stilig apemann. En Pokémon vokser ikke opp, den blir oppgradert, og så blir den voksen. En Pokémon har ingen egen vilje. Jeg har i mitt stille sinn lurt på om Pokémoner har en sjel. Landskapet de beveger seg i har ingen egenart, tegningene er tilsynelatende søte slik barneillustrasjoner er, men likevel harde. Se nøye på en Pokémons ansiktsuttrykk. Store, uttrykksløse øyne - forbløffede, kalde, forvillede. Det er som om de er de eneste i verden som har overlevd en atomkatastrofe uten helt å ha fått med seg at katastrofen inntraff. De er de aller første og aller siste på jorda: Uten fortid, uten framtid, uten gjenkjennelige menneskelige egenskaper som håp, fortvilelse, frykt. Dette er noe av hemmeligheten tror jeg: Pokémon-universet er mystisk, tvetydig, ugjennomtrengelig, identitetsløst og tomt på en gang.

OGSÅ DETTE VET JEG. Jeg vet at det ikke finnes noen story knyttet til Pokémon. Dataspillene, filmen, tv-episodene og kortene dreier seg om noe helt annet: eksklusive signaler, koder og regler som knytter barn sammen i et besettende fellesskap. Enten er du innenfor, eller så er du utenfor. Spør du et barn hva storyen er, får du vite at poenget er å fange så mange gode Pokémoner som mulig som skal slåss mot andre Pokémoner i noe som synes å være en evig kamp uten blod, uten død, uten geografi, uten ondt eller godt, uten mening.

Jeg vet at det finnes en side på Internett som heter Pokémon Adoption Center. Her bor de forlatte Pokémonene. De ble forlatt av trenerne sine i en skog og venter nå på å bli adoptert av nye trenere. Jeg forsøkte å adoptere en Pokémon for å se hvordan livet mitt ville arte seg da, men jeg hadde ikke en egen Pokémon-hjemmeside, og da var jeg ikke kvalifisert.

Jeg vet at Pikachu er ett søtt, gult vesen som stammer fra musepokémonene, og at han har den egenskapen at han kan sende fra seg elektriske lynstormer som visstnok, en gang for ikke så lenge siden, sendte 700 japanske tv-tittende barn på sykehus med synsforstyrrelser, pusteproblemer, hukommelsestap og kramper. Seinere samme kveld viste japanske tv-nyheter en reportasje om hendelsen - med utdrag fra den lynstormende Pikachu-episoden - og da ble enda flere barn sendt å på sykehus.

Til slutt vet jeg at det er en Pokémon som heter Exeggcute. Når en liten gutt uttaler navnet på denne Pokémonen høres det ut som om han sier ordet execute som betyr å «utføre», «ekspedere», «fullbyrde», «henrette».

På min sønns Exeggcute-kort står det at slike Pokémoner ofte blir forvekslet med egg.

SPØR ET BARN. Jeg spør et barn hvorfor Pokémon er så populært at alle barn i hele verden vil være en del av det.

Barnet svarer: Jeg er ikke tryllekunstner.

Jeg spør: Men hva har tryllekunstnere med Pokémon å gjøre?

Barnet svarer: Det er jo bare tryllekunstnere som kan vite hva alle barn i hele verden egentlig tenker.