Kan gravide ruse seg «litt»?

RUSMØDRE: Alle gravide norske kvinner får nå klare råd om å holde seg helt borte fra alle former for rusmidler. Også alkohol. Det er derfor med en viss forbauselse vi leser innlegget fra generalsekretær Randi Talseth i organisasjonen «Voksne for barn» i Dagbladet 2. oktober, der hun sier at gravide rusmisbrukere må tilbys oppfølging i svangerskapet med vekt på å begrense rusmisbruket. Dette er et helt uakseptabelt utgangspunkt, både faglig og etisk, ut fra alt vi forskningsmessig vet om rusmiddeleksponering for et foster.Selve formuleringen kan bero på en misforståelse, hvis ikke er det en aksept for at det er i orden for den gravide moren å ruse seg - med måte! Men hvordan skal en måle om litt rus skader barnet eller ikke? Forskning viser at dette kan være avhengig av en individuell sårbarhet hos mor og hos barnet i magen, slik at skadevirkninger og omfang av dem kan være vanskelig å forutse. Samme mengde alkohol eller andre rusmidler kan gi forskjellig utslag på ulike barn avhengig av hvor sårbart eller robust barnet er.

VI UNDRER OSS Vi undrer oss derfor over at en organisasjon som «Voksne for barn» som skal ivareta barnets behov kan ha et slikt fokus på den voksne og ikke på barnet! Norsk sosiallovgivning har klart fokus på barnet i magen, med sin paragraf 6.2a i «Lov om sosiale tjenester», den såkalte «tvangsloven». Fosteret er det viktigste liv i de månedene svangerskapet varer. Ved Borgestadklinikken har vi siden 1989 jobbet systematisk med gravide kvinner som søker frivillig innleggelse i institusjon for hjelp med sitt rusmiddelproblem, og vi har 10 års erfaring med behandling av gravide rusmiddelmisbrukere etter tvangsparagrafen. Vår erfaring er at ingen mor ønsker å skade barnet sitt. Og at det nettopp som Talseth skriver er forbundet med mye skyldfølelse og fortvilelse om barnet fødes med abstinenser og/eller med skader. Den gravide moren må derfor ivaretas, støttes, motiveres og hjelpes til ikke bare å stoppe inntaket av rusmidler, men til å forbli fri fra rusmidler gjennom hele svangerskapet.

UTFORDRINGEN ligger i å vurdere hvilke tiltak for den enkelte kvinne som raskt og effektivt vil kunne hindre rusmiddelinntak. Kommunal støtte og hjelp fra helse og sosialtjenesten kan være tilstrekkelig for noen. Langt flere vil trenge innleggelse i behandlingsinstitusjoner og den skjerming som et slikt tiltak tilbyr. For de få som ikke mestrer det vanskelige valget å motta hjelp og avstå fra rusmidler; ja, da har vi i Norge muligheten til å holde tilbake en kvinne med tvang i egnet institusjon frem til barnet er født.Uansett nivå og intensitet så dreier det behandlingsfaglige arbeidet seg om å igangsette den psykologiske prosess det er å «mødres» og forberede seg til fødsel. Det dreier seg om å hjelpe den gravide med psykiske og sosiale problemer som nesten alltid ledsager et rusmiddelproblem, og om å hjelpe henne til å etablere seg som edru forelder i godt nok samspill med barnet. Målet kan aldri være å begrense hennes rusmiddelforbruk.