BEATKOMIKER: Å avskrive komikeren Doug Stanhope på grunn av promillen og det krasse språket er som å avskrive Charles Bukowski på samme grunnlag, skriver Dag Sørås. Foto: Stephanie Sinclair / Corbis / NTB Scanpix
BEATKOMIKER: Å avskrive komikeren Doug Stanhope på grunn av promillen og det krasse språket er som å avskrive Charles Bukowski på samme grunnlag, skriver Dag Sørås. Foto: Stephanie Sinclair / Corbis / NTB ScanpixVis mer

Kan humor handle om noe mer enn å få folk til å le?

Den amerikanske standupkomikeren Doug Stanhope tror det.

(Dagbladet): «There's no such thing as addiction, there are only things that you enjoy doing more than life.»

Den amerikanske komikeren Doug Stanhope har en scenepersonlighet som ofte framstilles som ufokusert, vulgær og forfyllet. Det er også slik han beskriver seg selv når han ikke står på scenen.

Men ingen av disse attributtene burde overskygge faktumet at han har et av de mest fortreffelige humoristiske sinnene som noen gang har eksistert, og at hans nådeløse dekonstruksjon av de absurde og hyklerske sidene ved verden vi lever i ofte når poetiske høyder.

Det sier mye om stand-up som sjanger at enhver komiker som har noen form for sosial relevans eller politisk innhold i humoren, automatisk blir sammenliknet med kultkomikeren Bill Hicks.

Dette er ikke nødvendigvis fordi den aktuelle personen har så mye til felles med Hicks, men er mer et resultat av at det finnes så få scenekunstnere med innsiktsfulle og hardtslående observasjoner at Hicks (sammen med George Carlin) ofte er den eneste sammenliknbare referansen. Trist, men sant.

Doug Stanhope lider denne skjebnen konstant, selv om de ved nærmere ettersyn har helt forskjellige uttrykksformer. Som Stanhope selv sier var Hicks et edruelig, fokusert og velartikulert medlem av Anonyme alkoholikere som ville forandre verden, mens han selv er en stotrende alkis som ofte ikke vet hvor han er på vei med det han sier. Dessuten synes Stanhope AA er en sekt som får «scientologi til å virke troverdig».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stanhope kunne lagt til at han er morsommere enn Hicks noen gang var, og at han har en mer uforutsigbar og spennende vinkling på tematikken han tar for seg. Som at jødene fortjener like mye forakt som andre religiøse, fordi jødedommen som religion er like tilbakestående som andre former for primitiv gudsdyrking. Eller at all narkotikabruk er av medisinsk karakter, fordi kjedsomhet er en verre sykdom enn kreft. Eller at om det var noen sannhet i at selvmord er en feig løsning, så ville alle gjort det. «Life is like animal porn. It's not for everybody.»

Det vanskeligste for en komiker med ytterliggående synspunkter er å overbevise andre enn de som allerede er meningsfeller om at poengene i seg selv faktisk er morsomme.

Her har jeg personlig erfart hvor brutalt Stanhope kan lykkes, så lenge man bare har et åpent sinn. Han har for eksempel en lang vits om helsesystemet i USA, hvor han argumenterer mot at amerikanerne fortjener helsetjenester på linje med innbyggerne i andre industrielle land. Her knuser han både rettighetsfetisjismen folk utvikler straks de har krav på noe, samt selve ideen om at et sykelig overvektig folkeslag fortjener offentlig subsidierte amputasjoner etter selvpåført sukkersyke. «They have healthcare in the Netherlands, but you know what else they have? Bicycles! And they use them.»

Jeg er enig med alle premissene som legges til grunn i vitsen, men samtidig klarer jeg ikke være enig med konklusjonen, selv om den følger logisk. Dette er humor som kan resultere i tvungen selvransakelse.

Komikere som stjeler andres vitser er et evigvarende problem, og det finnes nok av coverartister der ute som gjør karriere på andres tanker og arbeid. Stanhope har et rolig forhold til dette, så lenge tyvene tar vitser han allerede har sluppet offisielt på en DVD eller CD. Det var derfor interessant å se hans reaksjon da rollene ufrivillig var snudd. For noen år siden la jeg ut et klipp på YouTube fra London hvor jeg snakker om fly uten rad 13, og en person i kommentarfeltet skrev at jeg hadde stjålet dette fra Stanhope.

Jeg sendte umiddelbart en mail til Doug for å høre om han hadde en slik vits, og det visste seg at han hadde skrevet den på en flytur til Finland, rett etter at vi hadde jobbet sammen i Norge. Hans reaksjon var å gjøre en oppdatering på hjemmesiden sin hvor han forklarte at jeg hadde gjort dette stoffet først, noe som var langt over den reaksjonen jeg forventet. Han gjorde det fordi han bryr seg, og som hans manager uttrykte det, «heller ville dødd enn å gjøre andres materiale».

Etter dette fikk jeg varme opp for Stanhope ei uke i London, og det er når man ser ham kveld etter kveld at det blir åpenbart hvorfor han også er «komikernes komiker». Hvert show føles unikt, da han alltid har et eller annet nytt å komme med. Han er rett og slett motvekten til stive humorister som slavisk følger det samme manuset i år etter år som godt betalte roboter.

Historiene om Stanhope er uendelige, fra hans mislykkede presidentkampanje som kandidat for The Libertarian Party i 2008, til hans utkastelse fra Kilkenny-festivalen i Irland etter vitser om at irske kvinner er for stygge til å bli voldtatt. Han har også blitt sugd og deretter ranet av en transvestitt, og blitt pepret med tomflasker under en musikkfestival i England etter å ha gjort narr av det britiske kongehuset.

Den historien som nok likevel oppsummerer ham best som person omhandler en servitrise på en komiklubb i USA, som i forkant av showet forklarte Stanhope at hun hadde blitt frastjålet bilen sin noen dager i forveien. Han responderte med en improvisert kronerulling fra scenen, hvor både han og publikum velvillig bidro til at hun fikk kjøpt seg en ny bil. Fordi Stanhope har et godt hjerte.

Der Bill Hicks beskrev seg selv som «Noam Chomsky med pikkvitser», er Stanhope mye nærmere forfattere som Hunter S. Thompson og Christopher Hitchens, både når det kommer til argumentasjonsteknikk og alkoholforbruk.

Her handler det om å ta upopulære standpunkter, ofte for spenningens skyld, i håp om at det skal vekke en eller annen form for kognitiv respons hos mottakeren. Du må gjerne avskrive Stanhope på grunn av promillen og det krasse språket, men det er som å avskrive alt Charles Bukowski skrev på samme grunnlag, og det er bare tåpelig, trist og ditt tap. For selv i sin mest misantropiske pessimisme er det en underliggende humanisme i Stanhopes budskap, og ingen får gjennomgå like hardt som han selv.

Doug Stanhope er en selvhatende Messias. Uten messiaskompleks, men med et godt hjerte.