HISTORISK KRIM/DRAMA: Tre afroamerikanske menn blir myrdet på Algiers Motel i Detroit. Vis mer

Kommentar, amerikansk film og "kulturell overtagelse":

Kan hvite filmskapere fortelle svartes historier?

To kritikerroste kinofilmer får hard medfart. Men mye av kritikken virker urettferdig.

Kommentar

Den som i disse dager skal nærme seg vonde kapitler av amerikansk historie, for å gjenfortelle dem for et større publikum, bør ha biografien i orden. I det siste har to hvite amerikanske filmskapere, Sofia Coppola og Kathryn Bigelow, fått kritikk for hvordan de har framstilt svarte amerikaneres historie på film. Filmene er borgerkrigsfortellingen «The Beguiled» og sekstitallsdramaet «Detroit», som begge går på norske kinoer. Regissørene har gjort svært forskjellige valg – men begge blir kritisert for ikke å forstå stoffet de tar for seg. Alle alternative handlemåter er tilsynelatende gale.

Sofia Coppolas «The Beguiled» foregår på en jenteskole i sørstatene, der en såret nordstatsoffiser vekker følelser av ymse art i den feminine forsamlingen. Coppola vant prisen for beste regi under filmfestivalen i Cannes. Men i USA bemerket kritikerne at Coppola hadde veket unna hele problematikken knyttet til slavesamfunnet i sørstatene ved å la en av jentene fortelle at alle slavene har rømt. I romanen filmen er basert på er en svart kvinne, Mattie, en viktig bifigur. Coppola har forsvart seg med at hun ikke syntes Matties historie var hennes å fortelle, og at det ville være respektløst å redusere henne til en bihistorie i filmen. Det er ikke vanskelig å forstå dette standpunktet, samtidig som kritikerne hennes har et poeng i at det å utelate Mattie, bidrar til å gjøre elevene og lærerne mer sympatiske enn de ellers ville vært. Vi får ikke se dem som slaveeiere, noe som ville gjort dem mer sammensatte og gjort tilskuerens forhold til dem, mer distansert.

Kritikken mot Kathryn Bigelows «Detroit» virker urettferdig. Bigelow skildrer et virkelig og fryktelig tilfelle av politivold mot svarte unge menn i Detroit i 1967. Som i flere av filmene sine har hun jobbet med journalisten Mark Boal, og lagt seg på en nøktern, realistisk stil i skildringen av et overgrep som er vanskelig å se på. Nå mener noen kritikere at Bigelow «ikke har noe å si» utover å beskrive overgrepene, at de svarte rollefigurene er «det samme» for henne som for politimennene, nemlig sårbare, svarte kropper – og at dette skyldes at Bigelow er hvit. At en dokumentarisk stil blir sett på som manglende empati, virker ufølsomt.

Innvendingene henger sammen med den amerikanske debatten om «cultural appropriation», der hvite kunstnere kritiseres for å fortelle historier som ikke er «deres egne». Slike filmer skal naturligvis ikke være immune mot kritikk, og det finnes nok av eksempler på overflatisk behandling av svarte amerikanere i filmer av hvite regissører. Men et kunstsyn som vil forby fortellerne blant oss å fortelle historier fra ståsteder som ikke er deres egne, er farlig. Noe av det viktigste ved historiefortelling er at det tar forteller og publikum ut av sitt eget ståsted og over i andres. Hvis det skal være et premiss at alle må holde seg på sin egen kanal, taper alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook