Foto:  Bonita R. Cheshier / Shutterstock / NTB Scanpix
Foto:  Bonita R. Cheshier / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Kan ikke kvinner bestemme selv?

Hvorfor lar vi ikke kvinnene selv få avgjøre om de vil være surrogatmødre? Er det et spørsmål om moral eller skyldes det heller vår psykologi?

Kommentar

Surrogati-debatten har igjen blusset opp etter at Vårt Land torsdag 7. juli fortalte historien om en kvinne som saksøker staten for å bli mor. Den norske staten nekter henne foreldrett over barnet siden hun ikke er den biologiske moren.

Det er ikke første gang nordmenn som har benyttet seg av surrogati i utlandet har befunnet seg i en uklar rettslig situasjon, med store konsekvenser for både barnet og foreldrene. Årsaken ligger i vårt nasjonale forbud mot surrogati og manglende praksis og lovgivning for å akseptere andre lands lovgivning.

Det er åpenbart at forbudet har negative konsekvenser for både foreldre og barn. Så hvorfor tviholder vi på det? Hvorfor lar vi ikke kvinnene bestemme selv hva som er best for dem?

I abstrakt form er surrogati en frivillig avtale mellom to voksne mennesker. Gunn ønsker seg et barn, men kan ikke få det ved å ha sex. Hun spør derfor en annen kvinne om hun vil bære fram barnet for henne. Hvis kvinnen svarer ja, informert om at det vil innebære et kirurgisk inngrep, ni måneder med graviditet, fødsel, ettervirkninger og potensielle bivirkninger, og barnet blir født, får Gunn juridisk og sosialt ansvar for barnet, hun blir mor.

En slik avtale er i tråd med to verdier vi setter svært høyt i vårt samfunn, friheten til å bestemme over egen kropp og hensynet til alles velferd. Likevel mener vi at det er statens oppgave å stoppe en slik avtale fra å finne sted, uavhengig av om kvinnen som bærer fram barnet er motivert av nestekjærlighet, penger eller begge deler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor gjør vi det på dette viset? Vanligvis har vi stor frihet til å bestemme over våre egne liv. Vi har kvittet oss med forbudet mot homofilt samliv. At kvinner får bestemme over hvor, hvordan, når og med hvem hun vil ha sex, er en selvfølge. At kvinner har rett til å bestemme over om og når hun vil ha barn, inklusive å ta abort, likeså. Men det å bære fram et barn for noen andre, må stoppes.

Det er vanlig å begrunne forbudet ved å vise til brudd på de samme verdiene som brukes til å argumentere for at det bør oppheves, nemlig selvbestemmelse og partenes velferd.

Noen bestrider at surrogati er i barnets beste. De mener det er forvirrende eller skadelig for barn å vokse opp med en mor som ikke har født dem eller har deres gener. Men forskningen som foreligger gir ingen støtte til påstanden om at barn født av surrogatmor har det dårligere enn andre barn (se fotnote 15, side 15 i pdf). Det er ikke overraskende. Mens barn kommer til verden på upassende tidspunkt hele tiden, er gjerne et barn født av surrogatmor nøye planlagt av svært motiverte foreldre.

Andre peker på at surrogatmoren ikke er i stand til å ta et informert valg. Det kan skyldes at hun har få andre valg på arbeidsmarkedet eller har lite penger. Men å tro at alle kvinner med lite utdanning eller få sjanser på arbeidsmarkedet, ikke har evnen til å ta informerte valg, er både dypt formyndersk og i strid med hva vi vet om menneskers evne til å ta rasjonelle valg.

At surrogatmoren egentlig ikke vet hva hun begir seg ut på kan også begrunnes i at hun ikke er informert om hvordan det er å være gravid eller hvordan det er å gi bort barnet etter fødsel. Det er ingen tvil om at det å bære fram et barn er en spesielt intim tjeneste å tilby. Men de aller fleste surrogatmødre er mødre selv, noe som gjør dem i bedre stand til å foreta et informert valg. Det er vanskeligere å forutse hvordan det vil bli å skulle gi fra seg barnet etter fødsel. Men studiene som foreligger tyder imidlertid at surrogatmødrene anser det for å være en positiv opplevelse, både etter seks måneder og eg ti år seinere.

Atter andre mener det er urettferdig at rike kan kjøpe en graviditet av noen som er fattige. Men de som framsetter dette argumentet forutsetter det de forsøker å bevise. Veldig få mener det er kategorisk galt at rike kjøper tjenester av fattige. Snarere ser vi på det som et gode.

De som uttrykker bekymring for barnet og surrogatmorens ve og vel, mener det alvorlig. Men det er grunn til å spørre om det er en annen motivasjon som ligger bak og lurer. Tross alt tillater vi folk å risikere livet sitt ved å drive fjellklatring og annen ekstremsport, og vi tillater nær alle å få barn, skikket så vel som uskikket. At vi ikke griper inn i tilfeller der vi forventer at barnet vil få født av foreldre som ikke er optimale, er ikke bare et spørsmål om at det er vanskelig å håndheve et forbud mot «uansvarlige» graviditeter.

I fare for å psykologisere mine meningsmotstandere er det verdt å spørre om mange motstandere av surrogati rett og slett føler at noe er galt, og først når de blir bedt om å begrunne sitt standpunkt finner på grunner som høres rimelige ut (så også Bioteknologirådet).

Psykologen Jonathan Haidt har vist at mange av våre moralske oppfatninger ikke er prinsipielt begrunnet. Når folk blir spurt om de mener det er greit å vaske toalettet med et (statens) flagg, som ikke lenger er i bruk, eller å kjøpe en død kylling for å ha sex med den, så er folks bestemte oppfatning at det er galt. Ber du dem begrunne det, kommer de opp med forklaringer. Men det er ikke disse som motiverer avgjørelsen. Det er snarere snakk om etterrasjonaliseringer.

Haidt illustrerer forholdet mellom våre følelser og vår analytiske side som en rytter som sitter på en elefant. Han mener følelsene våre er elefanten og at rytteren er analytikeren, og at sistnevnte bare har begrenset kontroll over elefanten. Når elefanten først lener seg mot en side, må rytteren bare følge med.

Når elefanten har bestemt seg for at det er galt å bedrive surrogati, forsøker rytteren å komme med forklaringer. Og siden de verdiene som er enklest tilgjengelige i det offentlige ordskiftet, er autonomi, rettferdighet og velferdsmaksimering, forsøker man å tilpasse følelsene sine til dette rammeverket.

Trolig er den følelsen som motiverer mange til å være mot surrogati snarere en følelse av at det er unaturlig at sex og reproduksjon kommersialiseres.

Ifølge psykologene Alan Fiske og Philip Tetlock har vi for vane å kategorisere ulike sosiale forhold i ulike sfærer, med hver sin interne logikk. Det er uhøflig å avslutte en middag hjemme hos en venn med å betale for maten. På den annen side er det ikke passende å si at «neste gang er det jeg som spanderer» til eieren etter et restaurantbesøk. Der gjelder markedslogikken. Vi er fornøyd så lenge sfærene holder seg atskilt. Når den ene sfæren koloniserer den andre, reagerer vi.

Disse sfærene er selvfølgelig i stadig utvikling. I mange religioner er det synd å ta imot renter og lenge var handel sett ned på. Nå er markedet og konkurransen snarere opphøyd til en nobel geskjeft, og stadig flere ting kan kjøpes for penger. På den annen side har delingsplattformer som Airbnb blandet sfærene. Når du overnatter via Airbnb er det først og fremst en kommersiell transaksjon, men siden det er hjemme hos noen, er du også en gjest i noens hus, og du oppfører deg deretter.

Sex og reproduksjon har tradisjonelt vært holdt innenfor ekteskapet. Men også her har det skjedd ting. Før var sex noe mannen hadde krav på og som kvinnen måtte gi. Det har også lenge vært sett på som uanstendig for kvinner å ha sex utenfor ekteskapet. Mange religioner (og filosofer som Kant) har ment at sex er noe man skal ha utelukkende for reproduksjon.

Delvis er dette et spørsmål om konvensjoner, men i siste instans er det et spørsmål om moral. I den vestlige verden er det nå vanlig å mene at sex er noe begge parter må samtykke til og ha glede av. Og selv om unge kvinner som har et aktivt sexliv kan bli stigmatisert for det, så mener de fleste av oss at det er en uting. Det er ikke galt å ligge med mange, hvis det er noe den enkelte selv ønsker.

Den samme distinksjonen må vi evne å ha når det gjelder surrogati. For mange av oss føles det galt å blande penger og jus inn i spørsmålet om om å få barn. Det skal helst skje så naturlig som mulig. Men hva vi føler er riktig kan endres. Det er ikke lenger stor skam å få barn utenfor ekteskapet. Alenemødre blir ikke sett ned på.

Det er lett å se den positive utviklingen vi har bak oss. Det er vanskeligere når vi skal vurdere de tingene vi føler er gale i dag. Så framfor å kjenne etter og lytte til magefølelsen, bør vi heller spørre hva som er best for de involverte parter, ved nærmere ettertanke, og lytte nøye til hva de berørte parter mener er best for dem.

Trolig vil surrogati, som et eksempel på en ytterligere kommersialisering av privatsfæren, om noen år stå som en naturlig del av den progressive frigjøringen vi nå er så stolte av. Men først må rytteren få kontroll over elefanten.