UTEN SPRÅK: Min mor er 83 år, har hatt Alzheimer de siste 12 årene og går inn i sitt sjette år som pleiepasient på et sykehjem. Bør hun få sovne stille inn, spør artikkelforfatteren. Foto: Cecilie Hoxmark<div><br></div>
UTEN SPRÅK: Min mor er 83 år, har hatt Alzheimer de siste 12 årene og går inn i sitt sjette år som pleiepasient på et sykehjem. Bør hun få sovne stille inn, spør artikkelforfatteren. Foto: Cecilie Hoxmark

Vis mer

Kan ikke mor få slippe?

Det er en provoserende passivitet nedfelt i loven som forbyr aktiv dødshjelp.

Meninger

Hvordan kan det være etisk riktig å holde min mor med framskreden Alzheimer i live? Jeg undrer meg over at samfunnet aksepterer at det å holde liv i et menneske har en høyere etisk verdi enn det å avslutte et liv som ikke lenger kan kalles et liv. Loven som forbyr aktiv dødshjelp kan også sees på som uetisk.

Min mor er 83 år, har hatt Alzheimer de siste 12 årene og går inn i sitt sjette år som pleiepasient på et sykehjem. Språket er for lengst borte, hun må mates og få hjelp til alt stell. Hun sitter for det meste urørlig i en stol enten sovende eller døsende. Det er bare unntaksvis at det ser ut som hun registrerer hvem som er rundt henne. Det hender hun har ansiktsmimikk som av og til ser ut som smerteliknende bevegelser. Hun får ikke fortalt omverdenen om hun er sulten, tørst, har smerter eller om alt er greit. Hendene kniper hun hardt igjen rundt en klut og muskulaturen i hendene, armene og halsen er kronisk overanspente. Det er ikke lett å vite om hun faktisk tenker fornuftige tanker.

Hvis hun hadde tankevirksomhet og var i stand til å formidle, hvordan ville hun da ha beskrevet sin egen tilværelse? Det gjør vondt å tenke på alle dagene hun har hatt det slik, og enda verre er tanken på alle de fremtidige dagene, ukene, månedene eller kanskje årene hun har igjen.

Å skulle ta en avgjørelse om å avslutte et liv på andres vegne og overfor dem som står deg nærmest ville garantert føles som en umenneskelig oppgave. For meg føles det samtidig umenneskelig og faktisk mer uetisk at samfunnet faktisk forbyr en å ikke gjøre noe i denne situasjonen. Det er en provoserende passivitet nedfelt i loven som forbyr aktiv dødshjelp. Hvis hun hadde fått lov til å sovne stille inn idet livet tok en vending fra meningsfullt til meningsløst er jeg faktisk overbevist om at hun ville takket meg for det, hvis hun hadde hatt den muligheten.

Jeg har ergret meg mye over den unyanserte loven som forbyr aktiv dødshjelp uten skjønnsmessig vurdering av de enkelte tilfellene. I desperasjonen har jeg tenkt tanker om hvordan jeg likevel kunne funnet en løsning. Kunne jeg selv ha bidratt til at min mor fikk slippe? Ville jeg kunne klart og sette morfinsprøyten selv? En slik handling er i mine øyne etisk riktig i dette tilfelle, men norsk lov sier det er uetisk og straffbart. Bør det ha betydning om jeg var sikker på at min mor ville ha gjort det samme for meg? Ville jeg kunne ha utført dette og samtidig godtatt en fengselsstraff? En straff på en måned ville vært enkel å håndtere, men hva med en fengselsstraff over flere år? Og hvor ville grensen gått for hva jeg ville vært villig til å ofre av tapte år? 5, 8 eller 15 år? Å ofre meningsfulle år av sitt eget liv for at et annet menneske skal få slippe sitt uverdige liv ville kreve mot og selvforsakelse.

En annen tanke som har dukket er selvfølgelig hvem jeg egentlig ville gjort dette for? Er det ene og alene for at min mor skal få slippe? Kan det være at det sniker seg inn en egoistisk tanke om at jeg også ville føle en lettelse når hun var borte? Slik at jeg selv kan gå videre i livet, slippe all oppfølgingen og de triste besøkene? På den annen side ligger det en egoisme i å velge og ikke gjøre noe også – bare være det gode medmenneske og datter som følger henne opp og besøker henne en gang i uken til siste slutt. Slikt blir jo verdsatt av samfunnet.

Jeg må erkjenne at dette er et ekstremt vanskelig tema. Det er imidlertid ingen unnskyldning for ikke å diskutere det. Det er heller ingen unnskyldning for ikke å ta et standpunkt. Jeg mener at aktiv dødshjelp i dette og liknende tilfeller bør tillates. Jeg håper derfor at våre politikere vil vurdere spørsmålsstillingen på ny og endre loven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook