Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kan ikke se bort fra sex-faktoren

- Nationaltheatret har gjennom årene på mange måter vært en avstengt institusjon der tette indre relasjoner i slektskap, vennskap og seksualitet har lagt mange føringer for teaterkulturen. Den sannhet jeg leter etter er verken den bevisste plan, perfekt konspirasjon eller galehusets logikk, men ligger et sted midt imellom, sier historikeren Nils Johan Ringdal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nylig hjemkommet fra Kambodsja, der han for øvrig var med å arrangere en Mister Kambodsja-konkurranse i nasjonalteatret i Pnom Penh, skal Ringdal i de neste månedene fullføre verket om Nationaltheatrets historie. Boka om de første hundre år, fra 1899 til 1999, vil bli lansert under teatrets jubileumsfeiring til høsten. Ringdal holder manuset til Nationaltheater-boka tett til brystet. Men han antyder at boka både analyserer Nationaltheatrets stilling i samfunnet gjennom hundre år, teaterkulturen og interne maktkamper. Ryktene om at sentrale aktører skal ha sett deler av manus og angivelig ha reagert på miks av fakta og fiksjon, vil han ikke kommentere i denne samtalen med Dagbladet. - Jeg ønsker å fortelle Nationaltheatrets historie på en slik måte at folk orker å lese 500 sider. Derfor kan jeg godt la en teatersjef felle en tåre og noen puste litt tungt, uten strengt tatt å ha bevis for akkurat det. Man hadde ikke lydbåndopptakere overalt, da heller. Så jeg har tillatt meg noen små friheter. Ellers forsøker jeg etter evne å legge lag på lag med verifiserte detaljer og la bildet tegne seg selv. Selvsagt avslører jeg svært mye nytt. Det er da også en historikers oppgave. Men rent litterært opplever jeg det som et større problem at jeg ikke får fortalt alle de gode historiene jeg har. Jeg er redd for at de skal bli overfortolket, sier Nils Johan Ringdal.

- Er intimsfæren viktig for å forstå rollebesetninger, valg av stykker og at en oppsetning ble akkurat slik? - August Oddvar fikk for eksempel svært mange av de rollene han fikk fordi Johanne Dybwad insisterte. Det visste alle i deres samtid. Å påpeke det er nødvendig for å opparbeide den rette kontekst og for å tydeliggjøre hvorfor ting ble som de ble. Sex-faktoren kan man derfor aldri holde helt utenfor vurderingene. Men den er sjelden en hovedforklaring. Jeg forsøker å rulle opp forløp. Da kan det at golvet knirket, suffløsen var dårlig, at en skuespillerinne nettopp hadde abortert, at forholdet mellom en regissør og en teatermaler hadde skåret seg eller at en hovedrolleinnehaver nylig hadde mistet faren sin, være av betydning uten å være avgjørende. Det samme gjelder teaterfamiliene, og andre intime bånd som også involverer teknikersiden, kor og orkester. Hva folk oppfatter som sladder, eller som interessant og relevant, vil det alltid være delte meninger om. I muntre stunder plages jeg litt ved tanken på de mange pikante detaljene jeg ikke klarer å gjøre relevante. Derfor omtaler jeg aldri Lillebil Ibsen og Olaf Isenes elskovsrede, mens jeg selvsagt er nødt til å omtale forholdet mellom Gyda Christensen og C.J. Hambro. Deres forhold fikk betydning for så vel norsk politikk som teaterøkonomi.

- Når oppsto egentlig begrepet nasjonalteater? - Strengt tatt har ingen påtatt seg farskapet for begrepet Nationaltheatret. Etter 1877 snakket man lenge bare om et nytt teater i Kristiania. Bjørn Bjørnson, som ble Nationaltheatrets første sjef i 1899, kom med i byggekomiteen for et nytt teater alt i 1886, og begrepet smaker sterkt bjørnsonsk. Før betegnelsen ble vedtatt som offisiell i 1895, var det bare kretsen rundt Bjørnson som snakket om Nationaltheatret. Når Gunnar Heiberg harsellerte med begrepet, tolker jeg det som utslag av hans automatiske anti-Bjørnson-instinkt, og bruker det til å begrunne min tro på at det kommer fra Bjørnson-familien. Fra faren Bjørnstjerne, eller fra sønnen, Bjørn.

- Hvordan var Nationaltheatret i 1899? - I årene fram til 1905 spilte Bjørn Bjørnson et nasjonalt konsoliderende repertoar. Publikum elsket de svulstige nasjonale forestillingene med Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jakob Breda Bull. Samtidig var det i 1899 vel så stor kontrast i repertoaret som i dag. «Kongsemnerne» løp parallelt med tyske farser. Man vekslet repertoar fra dag til dag oftere den gang. Scenografien, lette kulisser, gjorde det enklere å skifte setting fort. De første årene spilte man både ettermiddag og kveld, rundt 320 forestillinger i året. Det er hundre flere enn hovedscenen har i dag. Og i 1899 hadde man bare én scene.

- Hva med det nasjonale i Nationaltheatret? - Enhver teatersjef har definert begrepet på sitt vis uten at begrepet i omverdenens ører dermed har endret betydning altfor mye siden Bjørnsons tid. Nationaltheatret har forpliktelser overfor nasjonen, og vice versa. Gjennom historien har de nasjonale oppgavene både blitt styrket og svekket. Før 1905 var de nasjonale følelsene sterke, likeledes etter 1945 og tidlig på 70-tallet under EF-kampen. 70-tallskampen gjorde Nationaltheatret kontroversielt, men skapte også sterke følelser til teatret. Ambisjonene til dem som drev med oppsøkende teater den gang var større enn andre steder, nettopp fordi de kom fra Nationaltheatret. Deres patos liknet ganske mye på Bjørnsons i tidlige år. I andre perioder har det nasjonale vært der mer som et seremonielt element. Vi ser dette i dag under Ibsenfestivalen. Dagens Nationaltheater er like avpolitisert og avnasjonalisert som strømningene ellers i det postmoderne Oslo. På slutten av sekelet er teater en kunstform hvis samfunnsmessige betydning er redusert. Det kan det ikke herske tvil om. Under Ellen Horn gjør Nationaltheatret det Bjørn Bjørnson også gjorde: fremmer moderne og sin tids beste teater.

- Når var de kunstneriske topper og bunner? - Mange mener at Nationaltheatret var bånn fra 1962 til 1967 under teatersjef Erik Kristen-Johanssen. Men historien er ikke så enkel at det er snakk om klare storhets- og forfallstider. Skal jeg framheve noe, må det være Axel Otto Normanns år fra 1935 til 1941. De var interessante. Da ble det fart i sakene. Tidlig Brinchmann på slutten av 60-tallet er også spennende kunstnerisk. Tida etter vil jeg ikke kommentere før boka er helt ferdig. Historien forteller at det har vært mange kunstneriske blaff gjennom disse hundre årene på et par år av gangen. De er skapt av skuespillere som er kommet til, eller for eksempel av instruktøren Agnes Mowinckel like før og etter krigen. Også i de seinere år har det vært blaff. Jeg vil derfor ikke kalle noen periode en gullalder. Men synes det er praktisk og greit å klassifisere skuespillerne i en gullaldergenerasjon, en sølvgenerasjon, en mellomgenerasjon og en 68-generasjon. Gullaldergenerasjonens skuespillere omfattet ikke bare Johanne Dybwad, men også dem som var yngre enn henne og som var unge da Nationalthetret åpnet. August Oddvar og Aagot Nissen, som spilte fra 1899 og fram til 1960, og Ragna Wettergren som hadde et intenst comeback i 1954/55. Å kalle denne Nationaltheatrets urgenerasjon for gullaldergenerasjonen, bør ikke provosere noen.

- Har teatrets administrasjon forandret seg i takt med tida? - Administrasjonens struktur har ikke reflektert forandringen fra et privateid aksjeselskap - «mitt teater», som Bjørn Bjørnson sa - og til et statseid teater. Forbausende mye er som på hans tid. Til gjengjeld var han en skarpsindig mann som ofte i tankene lå foran sin tid. Penger er penger, om det kommer fra stat eller sponsorer.

- Nationaltheatrets forhold til andre Oslo-teatre? - Siden skuespilleren Gyda Christensen forlot sin mann, Nationaltheatrets sjef Halfdan Christensen, til fordel for C.J. Hambro, som både var stortingspresident og styreformann ved Oslo Nye, har den verste fienden i gåseøyne liksom alltid vært Oslo Nye. Også da Toralv Maurstad gikk til Oslo Nye i 1967 ble det oppfattet som han gikk til fiendens teater.

- Nationaltheatret som arbeidsplass? - Nationaltheatret er ingen tradisjonell arbeidsplass. Teatret er både livsstil og mental tilstand. Det er ingen trygghetsskapende bygning. Men kommer det angrep på teatret utenfra, fra presse, det offentlige eller et annet teater, sveises teatret sammen og avskjermer seg alltid fra omverdenen. Det kan være godt å ha tette murer når angrepene utenfra står på som verst, sier Nationaltheater-historiker Nils Johan Ringdal.

PIKANTE DETALJER: Historikeren Nils Johan Ringdal varsler nye avsløringer om teatrets indre liv i jubileumsboka, som kommer til høsten.