ORGANSALG: Nyretransplantasjon på Rikshospitalet. Overlege Øistein Bental og Morten Hagness ved Rikshospitalet transplanterer organer.
Foto: HANSEN/NINA
ORGANSALG: Nyretransplantasjon på Rikshospitalet. Overlege Øistein Bental og Morten Hagness ved Rikshospitalet transplanterer organer. Foto: HANSEN/NINAVis mer

Kan jeg kjøpe nyra di?

Hva Iran og økonomifaget kan lære oss om organtransplantasjon.

Kommentar

Bare i USA dør det årlig 4500 mennesker mens de venter på å få en ny nyre. I verdenssammenheng antas det å være over 20 millioner som trenger transplantasjon, dialyse eller annen hjelp og over en million dør årlig av mangel på slik hjelp.

En tragisk skjebne, med tanke på at vi i fellesskap kunne løst problemet. De aller fleste av oss har en ekstra nyre vi ikke trenger og operasjonen har svært lav risiko. Men dessverre står vår begrensede omsorg for våre medmennesker i veien.

Mange av oss vil gjerne hjelpe vår nære familie, selv om det koster oss en nyre, men få gjør det samme overfor fremmede.

Siden ikke alle finner en passende organdonor innad i familien ender dessverre mange med å stå i lange køer for å vente på nyrer fra nylig avdøde, med dødelige konsekvenser for dem som i for mange tilfeller, venter forgjeves.

Et imponerende samspill mellom sykehuspersonell, matematikere og økonomer har heldigvis greid å øke mengden som får tilgang på levende donorer, ved hjelp av en sofistikert algoritme som matcher donorer med hverandre.

I visse tilfeller kan en enkelt donor utløse en kjede på flere titalls transplantasjoner. Dette er et av flere eksempler på at økonomi og matematikk kan redde liv, og endte med en velfortjent Nobels minnepris i økonomi til Alvin Roth og Lloyd Shapley i 2012.

Likevel dør fortsatt tusenvis i nyrekø i alle verdens land. Med ett hederlig unntak. I Iran er det donorene, og ikke de som trenger nyrer, som står i kø.

Iran? Er det fordi presteskapet har overbevist borgerne om at det å gi bort en nyre er en religiøs plikt? Eller er iranere et folkeslag med spesiell omsorg for hverandre?

Svaret er mye enklere. Det er markedet som viser sin magi.

Siden midten av 1980-tallet har iranere kunnet selge en nyre, og pågangen av villige «nyreselgere» gjorde at køene forsvant fullstendig i 1999. Betalingen per nyre ligger nå på omtrent 5000 dollar.

Som på så mange andre områder av livet, viser det seg at penger er en mektig motivator. Adam Smith, økonomifagets grunnlegger, hadde fortjent en nobelpris han og.

Det er fortsatt svakheter ved systemet i Iran. Donorer blir ofte dårlig fulgt opp i etterkant av inngrepet. De som ikke har råd til å betale for en ny nyre får ikke alltid den finansielle støtten de har krav på.

Men systemets onder blekner hvis vi sammenlikner dem med resten av verden, hvor tusenvis av mennesker i beste fall lever vanskelige liv på dialyse og i verste fall dør i organkø fordi betaling for nyrer ikke tillates.

Så hvorfor følger ikke andre land i Irans fotspor?

Moral oppgis gjerne som grunn. Kropper eller kroppsdeler bør ikke gjøres til en handelsvare, sies det. Men foruten det faktum at folk allerede i dag får betaling for både egg- og sædceller i flere land, er det vanskelig å forstå hvorfor vi skal legge vekt på et moralsyn som dømmer tusenvis av uskyldige mennesker til å dø i organkø, uten en gevinst i nærheten av samme størrelsesorden i retur.

Andre mener organsalg vil tvinge fattige til å utsette seg for en stor risiko. Men risikoen ved å foreta en nyretransplantasjon er svært liten og mye mindre enn andre ting vi tillater fattige å gjøre, som å jobbe i gruver eller på andre farlige arbeidsplasser.

Et regulert marked, slik de har i Iran, har også hindret svarte markeder fra å oppstå, slik de har gjort i flere andre fattige land. En regner med at det årlig utføres flere tusen illegale organtransplantasjoner. At fattige kan selge en nyre i ordentlige former framfor å måtte ty til det svarte markedet, hindrer utnyttelse.

Det er heller ikke gitt at det bare er fattige som vil la seg friste til å selge nyrer. Å redde et liv samtidig som du tjener penger på det, høres ut som en fantastisk avtale i mine ører.

Noen mener det er bedre at donasjonene kommer av kjærlighet og ikke penger. Hvis vi ser bort fra at kjærlighet beviselig ikke er tilstrekkelig for å løse problemet, så er det heller ikke gitt at det alltid er bedre.

Studier tyder på at det kan være positivt om både søsken og kjærestepar donerer til hverandre. Men barn som får nyra til en av sine foreldre, har i flere tilfeller fått et mer anstrengt forhold til foreldra.

I Norge har vi blant verdens korteste ventetider for nyretransplantasjon, men antallet som står i ventekø har økt drastisk de siste åra. For dem det gjelder handler det om svekket livskvalitet og i verste fall død. Hva venter vi på?