DEN SISTE JENTA: Casey (Ana Taylor-Joy) blir kidnapperens viktigste motstander i "Split".
DEN SISTE JENTA: Casey (Ana Taylor-Joy) blir kidnapperens viktigste motstander i "Split".Vis mer

Anmeldelse Film Split

Kan kidnappede tenåringsjenter i hotpants redde katastroferegissøren Shyamalan?

Skrekkfilmen «Split» er i alle fall en forbedring. 

FILM: En mann som har vært litt for full av seg selv lager en grøsser om en mann som er litt for full av litt for mange.

Split

3 1 6

Horror

Regi:

M. Night Shyamalan

Skuespillere:

James McAvoy, Anya Taylor-Joy

Premieredato:

20. januar 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Split

Se alle anmeldelser

Det er atten år siden M. Night Shyamalan laget «Den sjette sansen», fikk en hel verden til å se døde mennesker sammen med en storøyd Haley Joel Osment. Shyamalan ble umiddelbart utropt til vidunderbarn, lommebøker åpnet seg hvor enn han så - og med en strøm av filmer som ble stadig semrere og stadig mer pompøse. Det kulminerte med den blytunge kalkunen «The Last Airbender» og den marginalt mer flyvedyktige «After Earth», og et omdømme som en stadig mer stormannsgal figur som hevet seg over å lage «vanlige filmer».

Jekket seg ned

Kanskje har Shyamalan jekket seg selv ned fra sokkelen, eller fått andre til å gjøre det, for «Split» er en strammere og mer beskjeden film enn de foregående lufthoppeslottene. Det er snakk om en ren sjangerfilm som også har glimt av originalitet. Scenariet er velkjent: Yppige tenåringsjenter i hotpants tas til fange og sperres inne i en kjeller av psykopat som på et gitt tidspunkt røper at moren kanskje ikke var stort til omsorgsperson. Men fangevokteren (James McAvoy) har til gjengjeld 23 personligheter, og det er Casey (Anya Taylor-Joy), den gløggeste av fangene, som får ideen om at nøkkelen til å overliste de farligste personlighetene, er å bli kjent med de andre.

Dyktig McAvoy

«Split» er en fin showcase for James McAvoy, som skifter uanstrengt og teknisk fint mellom forskjellige sett av mimikk og tonefall, selv om en og annen av personlighetene kanskje er smått overspilt. Ellers er skrekkfilmen nesten påfallende barnevennlig. Her er klassiske skrekkfilmscener, proft turnert, om enn litt personlighetsløst. Men det flyter nesten besynderlig lite blod. Spenningen er snarere knyttet til hvem av de 23 som kommer til å dukke opp når. Det bygges opp en parallell mellom den fryktede 24. personligheten, det såkalte «Dyret», og Caseys barndomsmøter med det dyriske i mennesket, som hun er sterkt preget av. Utførelsen av det hele er ikke overveldende elegant, men det er en kime av noe fascinerende her.

Men «Split» viser seg raskt å være for fortjust i sitt eget konsept. Etter hvert blir det for mange redegjørelser og for lite reell fare. Det er også et paradoksalt trekk ved slike filmer at den ødeleggende kraften ofte blir mindre ødeleggende eller overbevisende hvis den forklares i for stor grad; mystikken forsvinner, og årsak-virkning-forholdene som etableres overtaler ingen.

Det var smart av Shyamalan å slå inn på et sidespor på dette tidspunktet. Men at han fremdeles har litt for høye tanker om sine egne teorier, synes dessverre fremdeles å være tilfelle.