DE STORE BESTEMMER: Små land har fint lite å si på områder der de store allerede har interesser. Vi kan altså vente oss to år med liten innflytelse, men med mye diplomatisk manøvrering og smertelige dilemmaer, skriver innsenderen. Her er statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide under generalforsamlingen i FN i høst. 
Foto: Pontus Höök / NTB scanpix
DE STORE BESTEMMER: Små land har fint lite å si på områder der de store allerede har interesser. Vi kan altså vente oss to år med liten innflytelse, men med mye diplomatisk manøvrering og smertelige dilemmaer, skriver innsenderen. Her er statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide under generalforsamlingen i FN i høst. Foto: Pontus Höök / NTB scanpix Vis mer

DEBATT

Norge i Sikkerhetsrådet

Kan koste mer enn det smaker

Norges diplomatiske prestisjeprosjekt vil kunne ramme norsk næringsliv ute og hjemme. Det kan bli to år med liten innflytelse, men med smertelige dilemmaer.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Christian Tybring-Gjedde
Christian Tybring-Gjedde Vis mer

Kampanjen for å få Norge inn i FNs sikkerhetsråd avgjøres nå. Store ressurser er blitt satt i inn for å overbevise minst 128, eller to tredjedeler, av FNs 193 medlemsland om at Norge bør ha et sete i «verdens regjering» de neste to årene.

VALGKAMPMEDARBEIDER: Kronprins Haakon driver valgkamp for Norge i FN, her flankert av utenriksminister Ine Eriksen Søreide og statsminister Erna Solberg på vei til møte i FN høsten 2018.
Foto: Pontus Höök / NTB Scanpix
VALGKAMPMEDARBEIDER: Kronprins Haakon driver valgkamp for Norge i FN, her flankert av utenriksminister Ine Eriksen Søreide og statsminister Erna Solberg på vei til møte i FN høsten 2018. Foto: Pontus Höök / NTB Scanpix Vis mer

Norge konkurrerer mot Irland og Canada. Tre vestlige, demokratiske land kjemper om to seter, og trenger da også stemmene til dysfunksjonelle, korrupte og diktatoriske regimer. Over 30 millioner norske kroner har kampanjen kostet så langt.

Men de politiske og diplomatiske kostnadene vil potensielt være langt høyere. Spørsmålet er om det er verdt det. Jeg tror ikke det. Å sitte i en verdensregjering for et lite land kan fort koste mer enn det smaker, særlig når de store landene ypper til kamp.

Kostnadene knyttet til valgkampen er ett forhold, langt mer alvorlig er hva det vil det koste å innfri valgløftene. Det er bekreftet at Norge driver med stemmebytte. Det betyr at et land kan love å stemme på Norge mot at stemmen gjengjeldes ved en annen anledning. Det er ubehagelig å tenke på at Norge potensielt kan bli skyldig overfor udemokratiske autoritære regimer.

Internasjonalt er Norge kjent for å ha en usedvanlig stor og åpen lommebok, og det er mange land som ønsker norske bistandsmidler. Det ubesvarte spørsmålet er; hvor mye av disse pengene er fordelt eller lovet bort med tanke på vårt sikkerhetsrådskandidatur? Det er umulig å anslå.

TRUMP: Statsminister Erna Solberg mener USAs president, Donald Trump, sjikanerer den svenske klimaktivisten Greta Thunberg (16). Video/reporter: Vegard Kvaale / Dagbladet Vis mer

Det er neppe noen ulempe for Norges kandidatur at Utenriksdepartementet også fordeler norsk bistand til små øystater, blant annet gjennom satsinger på prosjekter innenfor klima, fornybar energi og helse. En slik spredning av bistanden er for øvrig ikke i tråd med regjeringens uttalte mål om å konsentrere bistanden om færre land. Men på den annen side – det er mange av dem, og de har alle én stemme hver i FN.

Dersom Norge inntar setet i Sikkerhetsrådet venter det oss større utfordringer enn å innfri valgløftene. Da skal vi ta del i spillet mellom stormaktene. Men det er uklart hva vi skal tjene på det.

Det kan argumenteres for at det er en egenverdi å være en global aktør, og at Norge bør spille en større rolle enn det vår størrelse tilsier. Det kan også argumenteres for at Norge vil ha anledning til å sette tema på dagsorden som er viktige for oss. Det vil ikke minst gi en spennende og lærerik arbeidshverdag for våre diplomater, toppolitikere og tilknyttede eksperter. Nye avdelinger og stillinger vil opprettes, og nye arbeidsplasser i sikkerhetsrådsbyråkratiets tjeneste skapes.

Vi kan komme til få to turbulente år. Norge har vært medlem av Sikkerhetsrådet fire ganger tidligere. Alle gangene har vi måttet ta hensyn til spenninger mellom stormaktene. Men siden sist vi satt der, fra 2000 til 2001, har verden blitt langt mer komplisert.

Siden 2. verdenskrig har USA vært garantisten for en liberal verdensorden og for de internasjonale institusjonene. Under Trump har USA gradvis trukket seg tilbake og i økende grad basert sin utenrikspolitikk på nasjonale interesser, eller America First.

Siden sist har Russland blitt mer selvhevdende, både i de umiddelbare nærområdene som Ukraina og de baltiske landene, men også i nye områder som Syria, der landet har store militære styrker.

Den største utfordringen er imidlertid Kina som seiler opp som en ny global supermakt. Landet har gjort store investeringer i egne militære og teknologiske kapasiteter. Samtidig har landet finansiert større internasjonale infrastrukturprosjekter og investert i bedrifter i hele verden – inkludert i flyselskapet Norwegian. Kina blir også stadig mer autoritært internt. Kina engasjerer seg også i internasjonale organisasjoner, herunder FN.

Kina har imidlertid ingen ambisjoner om å adoptere vestlige liberale verdier, og begreper som pluralisme, menneskerettigheter og ytringsfrihet, er helt fremmed. Spenningene mellom USA og Kina vil kunne prege arbeidet i Sikkerhetsrådet i de to neste årene, og det vil kunne sette Norge på en hard prøve.

Norge må uansett håndtere stormaktene. Men det er forskjell på å håndtere dette bilateralt og som et menig FN-medlem, enn som et medlem av Sikkerhetsrådet.

Hva vil eksempelvis skje om Norge opplever press fra USA til å stemme med dem i en sak vi selv opplever som kontroversiell? Skal Norge eventuelt gi etter for å sikre at USAs forblir garantisten for vår sikkerhet? Og det i en situasjon hvor USAs tydelig har gitt uttrykk for sin utålmodighet med alliansepartneres manglende vilje til å prioritere egen sikkerhet?

Man kan også tenke seg en situasjon hvor Norge blir nødt til å velge mellom å stemme med USA og risikere Kinas vrede, eller å stemme med Kina og risikere at vårt forhold til USA settes på en prøve.

I 1950 avsto Norge fra å stemme da Sovjet krevde at Kina skulle representeres av kommunistregimet i Beijing anført av Mao, istedenfor av den styrtede nasjonalistregjeringen som styrte fra Taiwan. Av hensyn til USA avsto Norge fra å stemme for, og ble tuktet av kommunistene i Beijing ved at åpningen av en norsk ambassade i byen ble trenert i seks år.

I 2010 ble den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo tildelt fredsprisen. Det resulterte i seks nye år i den kinesiske fryseboksen. Og når vi vet at Norge i disse dager er i forhandlinger med Kina om en handelsavtale, så er det både uklokt og unødvendig å stille oss i en situasjon hvor vil måtte blottlegge Norges standpunkt i enhver større politisk sak.

Enkelte har hevdet at Norge bør sitte i Sikkerhetsrådet fordi det er for viktig til å la være. Men hvor viktig er det egentlig? Det er begrenset hvilken innflytelse Norge vil ha. Stormaktene kan nedlegge veto. Stormaktene kan også bestemme hvilke saker som ikke skal diskuteres i Sikkerhetsrådet.

Det er de store som bestemmer. Små land har fint lite å si på områder der de store allerede har interesser. Vi kan altså vente oss to år med liten innflytelse, men med mye diplomatisk manøvrering og smertelige dilemmaer.

Norges diplomatiske prestisjeprosjekt vil kunne ramme norsk næringsliv ute og hjemme, det kan ramme vår sikkerhet og potensielt øke spenningen i nord. Det ligger ingen solidaritet i et slikt prosjekt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer