«FANATISK»: At kvinner bør jobbe, for enhver pris, er som et religiøst dogme i norsk likestillingspolitikk, mener Olav Kandal. Illustrasjonsfoto: Scanpix.
«FANATISK»: At kvinner bør jobbe, for enhver pris, er som et religiøst dogme i norsk likestillingspolitikk, mener Olav Kandal. Illustrasjonsfoto: Scanpix.Vis mer

Kan kvinner virkelig ikke få alt?

Velkommen etter.

For tiden diskuteres det i ulike medier om det virkelig er slik at kvinner kanskje ikke kan få alt allikevel. Dette kommer i kjølvannet av essayet Why Women Still Can?t Have It All, av Anne-Marie Slaughter. Debatten har også kommet til Norge.

Anne-Marie Slaughter skriver at den eldre generasjon feminister har tatt feil. Det er ikke mulig å få både en suksessrik karriere og et lykkelig familieliv. Fra mitt ståsted er dette en litt merkelig diskusjon. Jeg, som mange andre menn (og kvinner) som lever en tilværelse i kunstens skyggeland, har for lenge siden måttet prioritere dårlig økonomi fordi jeg ellers ikke kan gjøre det jeg virkelig liker her i livet. Å skrive.

Nå har altså feminister også forstått at livet består av knallharde prioriteringer og at de ikke kan få alt.

Førsteinntrykket av diskusjonen er at det er en navlebeskuende debatt feminister i mellom. Men debatten innebærer en erkjennelse av skyld, og det syntes jeg er interessant. Kanskje er det flere feminister som nå føler en slags skyld, og at de nå opplever at denne kampen ikke bare har vært til det bedre for samfunnet.

I mitt virke som psykolog har jeg opplevd at kvinner som liker huslige aktiviteter, føler seg annenrangs i karrieresamfunnet, fordi rollen som husmor ikke gir samme status som ha en jobb. Det er ikke et tolerant samfunn verdig.

Psykiateren Randi Rosenquist sa nylig i et intervju at ettåringer i barnehage har et høyere nivå av stresshormoner (jf. May Britt Drugli og boken: «Liten i barnehagen»). Og at var det noe man ikke fikk lov til å si i dagens likestilte samfunn, fordi man da kunne risikere å gi foreldrene dårlig samvittighet (Magasinet i Dagbladet den 22/6). Ifølge biologiske teorier kan stress hos små barn føre til underutviklet utvikling av høyere hjernefunksjoner slik som empati. Det jeg undres over er hvor slike momenter har blitt av i likestillingsdiskusjonen? Er det slik at kritiske momenter kostes under teppet fordi samfunnsmodellen er at begge foreldrene skal være i arbeid? Uansett?

Nietzsche sa et sted at Gud er død. Men for meg virker det som om religionen lever i beste velgående i norsk likestillingspolitikk. Mange har og har hatt en religiøs oppfatning av at kvinner bør jobbe, for enhver pris, koste hva det koste vil. Når noen bestemmer seg for å velge annerledes, på tross av feministmødre som har stått på barrikaden for å kjempe for deres rettigheter, for å ofre karrieren for å ta vare på barna sine, fordi det føles mest naturlig for dem, så blir enkelte møtt med fordømmelse. Det minner mye mer om religiøs fanatisme enn om respekt for andre kvinners valg.

Følg oss på Twitter