ET AV MANGE STUNT: fra Sylvi Listhaug i høstens valgkamp. Foto: Anders Wiklund/TT / NTB scanpix
ET AV MANGE STUNT: fra Sylvi Listhaug i høstens valgkamp. Foto: Anders Wiklund/TT / NTB scanpixVis mer

Valg 2017:

Kan landet leges?

Et parti som har dyrket fordommer og splid så lenge det har eksistert, har fått fornyet tillit til å utøve regjeringsmakt. Hva gjør det med landet?

Meninger

Dette er altså landet som ikke klarte å stanse høyrepopulisters framgang, til forskjell fra Frankrike og Nederland. Dette er Norge, i alle fall for nå. Jeg holdt på å skrive «Velkommen til oss», men det ville ha vært upresist.

Da partileder Siv Jensen nølte med å akseptere Faten Al-Hussaini som norsk, etter flere vennlige henstillinger fra programlederen, indikerte Jensen at det fellesskapet FrP er interessert i, utelukker mange av oss. Jeg vet at for mange med minoritetsbakgrunn var dette, i all sin lavmælthet, et av de mest rystende øyeblikkene i valgkampen.

Det er altså ikke slik at problemet begynte med Sylvi Listhaug. Med dagens fordeling av ministerposter er det snakk om en partileder og finansminister som mener at landet «islamiseres» på grunn av «hodeløse innvandringseksperiment», en justisminister som skal ivareta alle borgeres rettssikkerhet, men som forestiller seg et nytt «kors-tog» mot noen av dem, og ja: en integreringsminister som synes ute av stand til å formidle et positivt budskap knyttet til landets minoritetsbefolkning.

Hva er så konsekvensene av det «hodeløse eksperimentet» med å inkludere høyrepopulister i regjeringen?

En viktig del av svaret ligger i den kanskje vondeste episoden i valgkampen, nemlig da innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug besøkte Mortensrud skole. Her går elever opp til sjuende klasse, mange av dem med minoritetsbakgrunn.

Det elevene ønsket å vite, var kort oppsummert hvorfor Listhaug ikke likte dem, og om hun skulle sende dem ut av landet.

Hvis jeg hadde vært integreringsminister, hadde jeg sluttet på dagen hvis jeg fikk et slik skussmål fra barna jeg var lønnet for å inkludere. Hvis jeg hadde vært partileder, ville jeg ha ropt morna til meg selv.

Å bygge fellesskap er krevende under enhver omstendighet, men jeg kan love: FrPs stadige innsats for større menneskelig avstand er ikke måten å gjøre det på. Ingen kan tro at FrPs måte å snakke om innvandrere og flyktninger på har hjulpet en eneste av dem ut i jobb. Man kan også forestille seg hvordan det er for flyktninger fra Aleppos ruiner, å lære seg norsk for bedre å forstå hvor liten velvilje et av landets styrende partier har for dem.

Jeg spør meg hvordan det ble en moralsk rettesnor og en seiersstrategi å gjøre minst mulig for mennesker på flukt. Vi kan alle være enige om at asyldebatten er kompleks, men denne nullvisjonen for barmhjertighet, denne absolutte anti-Nansen-tilnærmingen, utgjør nå et særdeles nedslående kapittel i historieboka.

Det finnes noe bedre enn dette. Fellesskap er mer enn et slagord. Fellesskap er en visjon, og det er en nødvendighet. Og solidaritet bør handle om mer enn hva den gjør nå: skadekontroll.