GRUNNLOVEN: Salen i Eidsvollsbygningen der Grunnloven ble vedtatt er restaurert siden dette bildet ble tatt i 2007. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
GRUNNLOVEN: Salen i Eidsvollsbygningen der Grunnloven ble vedtatt er restaurert siden dette bildet ble tatt i 2007. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Grunnloven

Kan Listhaug utfordre Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen?

I hvilken grad kan egentlig politikere endre internasjonale konvensjoner, og hvor langt kan de gå i å «utfordre» menneskerettighetene?

Meninger

Forrige uke tok innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug til orde for å «utfordre» Den europeiske menneskerettighetskonvensjon for å sikre befolkningen. Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum ble mandag konfrontert med standpunktet i «Politisk kvarter» på NRK.

Han børstet støv av asylforliket fra 2015, og viste til at man ville følge opp Stortingets vedtak om «en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».

Kristian Reinert Haugland Nilsen
Kristian Reinert Haugland Nilsen Vis mer

Det er uklart hva som egentlig ligger i disse utspillene. En fellesnevner er likevel at man vil endre det rammeverket som er satt til å beskytte den enkeltes rettigheter – ikke bare få klargjort en uklar rettstilstand, slik man vanligvis mener når man vil «utfordre» rettsregler.

I norsk sammenheng har man tidligere sett på denne typen politisk motstand som en mer hypotetisk situasjon. Men nå ser vi spiren til at det kan anta en viss realitet.

DIREKTØR: Petter Wille.
DIREKTØR: Petter Wille. Vis mer

Det er forskjell på Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Den første er ratifisert av to tredeler av verdens stater. EMK er i stor grad speilet i den norske Grunnloven, og ifølge regjeringen danner konvensjonen «grunnlaget for et sterkt rettighetsvern i Europa».

Én sak er at en politiker kan si at han eller hun ønsker å endre konvensjonene. En annen er hvorvidt det er mulig, dersom de skulle få med seg et politisk flertall. I hvilken grad kan egentlig politikere endre internasjonale konvensjoner, og hvor langt kan de gå i å «utfordre» menneskerettighetene?

Utspillene illustrerer to «hindre» som er satt opp for å begrense det politiske flertallets mulighet til å nedbygge grunnleggende rettigheter. Det ene hinderet er Grunnloven, og det andre er den internasjonale rettsordenen.

Hvis politikere «utfordrer» Grunnloven, vinner Grunnloven når saken kommer til avgjørelse i uavhengige domstoler. Det følger av vår maktfordelte rettsstat. Dette er kanskje det mest fundamentale trekket ved den norske Grunnloven, og en rekke andre vestlige konstitusjoner. Det sikrer at Grunnloven rent faktisk begrenser politikernes handlingsrom.

Men politikere kan lovlig endre Grunnloven. Og ikke bare i teorien: Grunnloven har blitt endret vel 300 ganger siden den ble vedtatt i 1814. Men dette er en langt mer krevende prosess enn vanlige lovendringer. For at Grunnloven skal endres, må to tredeler av stortingsrepresentantene stemme for endringsforslaget, i to stortingsperioder med mellomliggende valg. Dette sikrer stabilitet og muliggjør langsiktige beslutninger. Prosessen gir demokratisk legitimitet som rettferdiggjør at Grunnloven kan begrense det alminnelige flertallets makt. I tillegg spiller tidsdimensjonen en viktig rolle: Initiativer på grunnlag av forbigående behov eller kortvarige politiske trender overlever sjeldent til et endelig grunnlovsvedtak.

Å endre internasjonale konvensjoner er vanskeligere, og risikabelt. To tredeler av verdens stater er tilsluttet FNs flyktningkonvensjon. Denne er ikke blitt endret siden 1967. Det er neppe grunn til å tro at Norge skal få flertall blant statene for å endre konvensjonen nå, og hva er det man vil endre? Og hvis man setter i gang en endringsprosess, må vi være forberedt på at stater med helt andre prioriteringer vil forsøke å få gjennomslag for sine ønsker, på samme måte som vi vil ha gjennomslag for våre – for eksempel at rike land bør akseptere flere flyktninger.

Det samme gjelder hvis et land forsøker å få til endringer eller tillegg til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Konvensjoner blir som regel til gjennom lange og grundige prosesser. Norge, som et lite land, er helt avhengig av en velfungerende internasjonal rettsorden. Den internasjonale rettsordenen er igjen avhengig av stabilitet og forutberegnelighet. Den bygger på at statene oppnår enighet og inngår avtaler med hverandre, som de må kunne stole på. Derfor er internasjonale konvensjoner nødvendigvis vanskelige å endre. Det skal de også være.

Politiske «utfordringer» kan teoretisk sett gjennomføres, men det skjer i oppoverbakke. Og det er kanskje greit. For hva er egentlig konsekvensen av et standpunkt om å begrense menneskerettighetene? Denne gangen er det snakk om kollektiv internering av asylsøkere med avslag på asylsøknad ut fra gruppetilhørighet. Men hva fører den neste politiske vinden med seg? Er det du eller jeg som skal ofres på flertallets alter?

Tungrodde prosesser er til for å forhindre overilte beslutninger med potensielt alvorlige konsekvenser, som i prinsippet kan ramme hvem som helst. Det er nok best å sove på det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook