MOT SLUTTEN: Her er Kristofer Uppdal fotografert på hjemmebane i 1959. Foto: Aage Storløkken / SCANPIX
MOT SLUTTEN: Her er Kristofer Uppdal fotografert på hjemmebane i 1959. Foto: Aage Storløkken / SCANPIXVis mer

Kan måle seg med de sterkeste kunstnerlivene i norsk historie

Etterlengtet biografi om et forrykende dramatisk liv.

||| BOK: Hvor går grensa mellom kunst og liv? Kropp og sjel? Geni og galskap? Hvor i huleste kommer de titaniske kreftene fra som ligger bak et enestående og grenseløst ambisiøst forfatterskap? Slike grunnleggende spørsmål ruver i underteksten til Arild Byes store biografi om Kristofer Uppdal, en av de mest dramatiske og samtidig underspilte skjebnene i norsk diktning.

DETTE ER EN BIOGRAFI mange har ventet på. Odd Solumsmoen skrev en kortfattet bok i 1959, to år før dikterens død, i sterk sympati med forfatteren og hans ofte ublide skjebne. Siden er det flere som har vært fristet til å kaste seg over den store oppgaven det måtte være å utvide perspektivet, gå inn i dikterens mangslungne livsløp, grave kildene ut av historiens gruveganger og samle dem til en biografi som er dikteren verdig. Litteraturhistorikeren Øystein Rottem var en av dem, men han døde i 2004, rett før han kom i gang. For fire år siden fikk NRK-journalisten Arild Bye klarsignal fra Aschehoug til å kaste seg over oppgaven, etter at han gjennom en serie radioprogram hadde presentert dikteren. Og godt er det.

BYE HAR SKREVET en grundig og kilderik bok om Uppdal; nøktern, troverdig, kronologisk, lettlest. Uten vidløftige tolkninger eller stilistiske merkverdigheter. Boka er blitt på 474 sider pluss hundre sider noter og kilder, men Bye har i hvert fall ikke hengitt seg til to binds feberen som har rammet enkelte dikterbiografer de siste åra. Her er Uppdal, fra fødsel til død, en historie som i dramatikk kan måle seg med de sterkeste kunstnerlivene i norsk kulturhistorie.

KRISTOFER UPPDAL SER UT TIL å være et eksempel på et menneske som mer eller mindre er født kunstner. Ingen i hans fattigslige bakgrunn eller hans ofte mørke barndomsmiljø har tilskyndet ham til å følge sin indre trang til å bli dikter. Han mistet sin mor som liten, noe han i ettertid ga faren skylda for. Han hadde ikke skaffet henne kyndig hjelp i tide. Far og sønn ble aldri forsonet. Faren, som slet økonomisk og måtte gå fra gården sin, giftet seg igjen, med en kvinne som på ingen måte tok på seg morsrollen overfor Kristofer. Snarere tvert imot. Sønnen ble satt bort og måtte fra han var liten arbeide hardt for føden.

Dette var bare begynnelsen på en tilværelse som innebar fysisk slit, først på bondegårder, siden som jernbaneslusk og gruvearbeider. Å følge kunstnerkallet og bruke tida på å skrive innebar pengemangel og fysisk nød. Det virker ikke som om Kristofer Uppdal har kommet lett til noe som helst i livet, verken privat eller profesjonelt. I tillegg var han et stridbart menneske som ikke trakk seg eller bøyde av når konflikter truet. Som kunstner var han like kompromissløs, både når det gjaldt tema og ikke minst språkform. Han fulgte sin intuisjon og sine idealer til de grader at mange kom til å betrakte ham som uleselig, med sin blanding av dialektord, landsmål og egne former.

SÆRLIG DEN TI BINDS ROMANSYKLUSEN «Dansen gjennom skuggeheimen» blir av mange betraktet som et storverk i norsk arbeiderdiktning. Disse bøkene er saftig og direkte romankunst, korthogd og poetisk, hardkokt og sanselig, ofte holdt i presens på en måte som røsker leseren med i de scenene som manes fram. Men Uppdals verk er så mye mer. Essays, selvbiografiske skisser, litteraturkritikk, aforismer. Hva han enn gjorde, hadde bare ett mål: Å dikte. Han smidde litterære produkter ut av alle sine opplevelser; forelskelser, erotikk, alkoholrus, omfattende reisevirksomhet, familieforhold, en tilværelse som lutfattig i storbyen Kristiania, dels som uteligger, og ikke minst de jernharde arbeidsåra i overfylte, svettende, stinkende brakker. Tidlig skrev Uppdal om det rå kjønnslivet rundt rallermiljøene, i dikt som nærmest ble avvist som pornografi i vide kretser.

UPPDAL LESTE hele livet som besatt og tok imot impulser fra den moderne litteraturen, både prosa og lyrikk. Han gikk på folkehøyskole både i Norge og Danmark og fikk dermed en litterær og kulturell utdannelse ved siden av arbeidslivet. Han tok også del i politikk og var fagforeningsleder ved flere anledninger. Han hadde sterke meninger om det meste. Han var fra ungdomstida en glødende sosialist, men tok avstand fra voldelig revolusjon og avviste tidlig det som foregikk i Russland.

Kan måle seg med de sterkeste kunstnerlivene i norsk historie

«ALENE MOT ALLE», det kunne nesten vært tittelen på en westernfilm. Til tross for at han stadig var del av et fellesskap, både blant rallare og forfattere, sto han på et vis alltid alene. Han var velsignet og forbannet med en kullsviertro på sin egen storhet, inntil det stormannsgale. Han ble rammet av motstand fra alle kanter, fra landsmålsfolk, kristensamfunn, arbeiderbevegelse, avholdsfolk og fra det arrogante riksmålsmiljøet som rådet i den fordrukne, moderne Kristiana-bohemen.

Privatlivet var heller ikke særlig vellykket. Han forelsket seg i og giftet seg raskt med Bergljot Isabella Magnussen fra Bergen, et forhold som raknet etter kort tid og som endte særdeles tragisk. Både mann og kone slet etter hvert med store psykiske problemer, som endte med opphold på mentalsykehus for dem begge. Dessuten skilsmisse. Kona og datteren deres døde tidlig, og Uppdal mistet kontakten med sin sønn Skjalg. Først seint i livet ble de to forenet, og sønnen kom til å gjøre et stort arbeid med å bevare mange av de kildene Arild Bye har dratt nytte av.

MENS HAN VAR sinnslidende, dels tvangsinnlagt, var Uppdal herjet av sterke vrangforestillinger. Han mente seg forfulgt og «hypnotisert» av sine motstandere. Etter flere års behandling kom han seg ut av dette mørket og begynte å skrive igjen. Deler av Uppdals seinere verk ble lenge betraktet som ugjennomtrengelige, store sekvenser er ennå ikke utgitt, mens mye av det som foreligger først i vår tid er blitt belyst på en måte som speiler storheten hos denne merkverdige og i enhver forstand makeløse dikteren.

ARILD BYE LAR DIKTNINGEN belyse Kristofer Uppdals fargesterke liv. Han gjør ingen forsøk på litterære nytolkninger, og det skal på ingen måte holdes mot ham. Det kan andre sysle med. Derimot bruker Bye både dikt og prosa som lyskastere inn i de fakta kildene formidler om det livet Uppdal levde. Han gjør også rede for sine metoder ettersom boka skrider fram. Man kunne kanskje fra tid til annen savne en viss stilistisk dristighet fra forfatterens side. Et og annet sitat kunne med fordel vært skrevet inn i fortellingen. Mindre referat, mer temperament. På den andre siden er det som fortelles ofte såpass sterkt at en dramatisering nesten ville virket mot sin hensikt.

Bye får uansett fram den sterke sammenhengen mellom det livet Uppdal levde og den kunstneriske utfoldelsen. Uttrykkskraften kommer innenfra, den må jo være medfødt, mens temaene springer ut av miljø og erfaring. Når man leser denne boka, slår det en hvor forholdsvis sjelden en forfatter har såpass omfattende yrkesbakgrunn fra noe annet enn å være forfatter. Særlig i vår tid. Man har kanskje vært lærer i en periode, hjelpepleier, eller hatt et sommervikariat som journalist. Det vekker sensasjon bokvåren 2010 når en ung jente dukker opp med en bok som heter «Anleggsprosa», etter flere års erfaring som bygningsarbeider. Hun er sannelig unntaket. Det fins få som har gått livets skole på samme måte som en Hamsun, en Sandemose eller en Uppdal.

MAN KAN IKKE ANNET enn å anbefale denne visjonære trønderen. Begynn gjerne med «Dansen gjennom skuggeheimen». Eller med Arild Byes biografi. Hvis Uppdal først får grep om armen din, følger du ham gjerne videre gjennom hans merkverdige og unike univers. En litterær katedral, full av søyler og klokketårn, figurer, malerier, skriftestoler, haller, hvelvinger, vindeltrapper og underjordiske ganger, ornamenter og mosaikk, råhogde steinflater og blafrende stearinlys. Og stadig med kroker som ennå ikke har sett lyset.

I TRONDHEIM: Kristofer Uppdal fotografert foran Nidarosdomen i 1917.
I TRONDHEIM: Kristofer Uppdal fotografert foran Nidarosdomen i 1917. Vis mer