ANDRE VERDENSKRIG. Tysk krigsdrama fra andre verdenskrig. Vis mer

Anmeldelse film «Bye Bye Germany»

Kan man lage Holocaust-feelgood?

Ideen er god, men «Bye Bye Germany» lykkes ikke helt.

FILM: Se, der har du en sjangerkombinasjon som ikke har vært forsøkt så ofte: Holocaust-filmen som møter svindlerkomedien, som kommer ferdig utstyrt med en lystig «vi samler gjengen»-montasje blant en gruppe jødiske menn som har overlevd konsentrasjonsleirene og prøver å klare seg i Tyskland i den første tiden etter krigen.

Bye Bye Germany

3 1 6

Dramakomedie

Regi:

Sam Gabarski

Skuespillere:

Moritz Bleibtreu, Antje Traue.

Premieredato:

20. oktober 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Es war einmal in Deutschland

Se alle anmeldelser

I sentrum står den driftige kleshandleren David Bermann (Moritz Bleibtreu). Han er full av virketrang, men mangler arbeidstillatelse, og overtaler en gruppe venner til å slå seg sammen med ham i en høyst betenkelig geskjeft, der mild svindel av tyskerne som forfulgte dem inngår. Man aner en fryd over å ta innersvingen på de selverklærte overmenneskene ved å bruke nettopp stereotypien de spredte.

Kan være hevnere

Ideen har åpenbare fallgruver, men er i og for seg god. Så mange krigsfilmer viser, naturlig nok, frem jødene som ofre, her kan de være handlekraftige hevnere og sjarmerende sjarlataner. Nettopp sjarmerende sjarlatan-rollen har også vært noe Moritz Bleibtreu har hatt anledning til å spesialisere gjennom karrieren, og han balanserer fint i hovedrollen. Men vekslingen mellom komedie og drama kan også bli vel krapp.

Øyeblikkene av savn, tungsinn og tilbakeblikk på barbariet lugger, og både de og feelgoodøyeblikkene virker iblant litt ubetenksomt kastet inn i miksen. Plutselig frieri under festen! Plutselig flørt under forhøret! Og så videre. Og jo flere lugg, jo mindre tror man som tilskuer på historien. Et særdeles glossy ytre og insisterende gullglinsende belysning gir også en følelse av fantasikrig mer enn virkelig krig, og av tv-produksjon mer enn skikkelig spillefilm.

De som er igjen

Så er det øyeblikk der blandingen av komedie og tragedie fungerer fint. Det gjelder særlig stundene der det kommer frem at dette jo ikke er noen kameratgjeng i noen alminnelig forstand av ordet. Mennene har søkt seg sammen fordi de er de eneste som er igjen av sine egne familier, og fordi de er desperate etter å komme seg ut av Tyskland. Det er interessant utgangspunkt for en film, som kunne vært bedre ivaretatt.