Kan man løfte seg selv?

VI SKREV

en debattartikkel i Dagbladet sist uke. Vi kalte den «Hvem skal løfte Akersgata?», og hovedpoengene var ganske enkle. For det først: terrorkrigens verdensbilde påvirker oss alle. For det andre: norsk samfunnsdebatt er ikke upåvirket av terrorkrigens stereotype fiendebilder av den muslimske verden, og vi tillater oss nå beskrivelser som ville ha vært uhørt for få år siden. Og for det tredje: mullaløft, ironi og harselering virker antakeligvis mot sin hensikt mht. kvinners stilling i den muslimske verden, integrering i Norge, og dialog over kulturgrenser. På denne måten mener vi å se en sammenheng mellom stormaktspolitikk, Akersgatas flirende støtte til Shabana Rehman, og den globale terrorordenen som er i ferd med å støte moderate muslimer fra seg.

For Norges del

kan spørsmålet kanskje formuleres enkelt: Tror man virkelig at hverdagen til muslimske kvinner i Norge bedrer seg i kjølvannet av tiljublende kommentarer om mullaløft, og liknende provokasjoner?

JODA, VI HAR

spissformulert, og vi har til og med slått fire spaltister i hartkorn, selv om vi vet at det er mye som skiller dem. Vi har f.eks stor respekt for Sissel Benneche Osvolds langvarige engasjement for utgrupper i det norske samfunnet. Men poenget er altså, og det er alvorlig ment, at det finnes en politisk tendens, en tendens som også viste seg fra uventet hold i kommentarene til løfteaffæren. For det er åpenbart grunn til bekymring når selv erklærte liberale organer som Dagbladet (29.4) ser det som et paradoks at en mulla som er mot den liberale rettsstat nyter godt av de samme rettighetene som oss andre. Og joda, man skal tillate seg å latterliggjøre de sterke. Men vi tror altså ikke at det er det vi har vært vitne til. I en global sammenheng - den pågående spenningen mellom Vesten og deler av den muslimske verden - er vi definitivt den sterke part. Og på vår egne debattarena, i den norske samtiden, er Akersgatas kommentatorer mektige. Selvfølgelig skal de engasjere seg for de svake. Men som likestillingshelten Pippi sier: «Den som er veldig sterk må være veldig snill».

HANNE SKARTVEITS (8.5)

engasjement for kvinner i muslimske land er prisverdig. Vi forstår riktignok ikke hvorfor hun mener at vi vulgariserer debatten. Skartveit hevder også at vi tillegger henne synspunkter hun ikke har. Hun sier at det er feil at «jeg skal ha angstfantasier for det muslimske inntoget i Europa». «Jeg har aldri skrevet noe i nærheten av dette», skriver hun.

Vi vet ikke hva Skartveit mener at hun mener. Vi kan bare forholde oss til hva hun skriver, f.eks om truende farer mot Norge i VG for 13 dager siden: «Mange har mye å frykte dersom ekstremistene skulle nå sitt mål (...) Kvinner, homofile, forskere, journalister, kunstnere, mennesker i frie, liberale yrker (...) - alle disse er truet dersom de muslimske fundamentalistene vinner frem med sin kamp.»

Vi er ganske sikre på at det ville ha blitt ramaskrik dersom det var Frps Per Sandberg som hadde signert Skartveits artikkel.

Så til Gudleiv Forrs debattinnlegg i Dagbladet (9.05) sist søndag. Dagbladet har åpenbart grunn til å være stolt av sin egen kulturradikale tradisjon. Vi skjønner likevel ikke riktig hva dette skulle ha å gjøre med den debatten vi har forsøkt å reise.

Og vi tror uansett ikke at Dagbladets stolte historie alene er tilstrekkelig ballast for å håndtere de spørsmål mullaløftingen reiser, eller de store spennene som har åpnet seg i internasjonal politikk.

TIL SLUTT:

Det er altså ikke vi, to unge menn, de «som kryper fram fra krokene», som skal løfte Akersgata. Det må dere gjøre selv.