VIKTIGE FORTELLINGER: En god surrogatidebatt må handle om mer enn det prinsippielle, og være oppmerksom på komplekse, personlige erfaringer. På bildet er en av to tvillingdøtre født til en ukrainsk surrogatmor i Uzhgorod, Ukraina den 14. april 2011. Faren til barna ble arrestert for å ha prøvd å smugle dem inn i Ungarn fra Ukraina - familien sier de handlet i nød ettersom den franske ambassaden ikke anerkjenner surrogati (Ania Tsoukanova har skrevet om deres historie for nyhetsbyrået AFP). Foto: Olexander Zobin / AFP / NTB Scanpix
VIKTIGE FORTELLINGER: En god surrogatidebatt må handle om mer enn det prinsippielle, og være oppmerksom på komplekse, personlige erfaringer. På bildet er en av to tvillingdøtre født til en ukrainsk surrogatmor i Uzhgorod, Ukraina den 14. april 2011. Faren til barna ble arrestert for å ha prøvd å smugle dem inn i Ungarn fra Ukraina - familien sier de handlet i nød ettersom den franske ambassaden ikke anerkjenner surrogati (Ania Tsoukanova har skrevet om deres historie for nyhetsbyrået AFP). Foto: Olexander Zobin / AFP / NTB ScanpixVis mer

Kan man se kjølig på surrogati?

Toril Moi gir oss verktøy til å tenke om igjen.

KOMMENTAR: Sammentreffet er så slående at det krever sin spalteplass, selv om det er gått en hel måned (evigheter i medietidsregning). Tre dager før Toril Moi slapp pamfletten «Språk og oppmerksomhet» - en oppfordring til å møte virkeligheten med et rettferdig, kjærlig og oppmerksomt blikk - sto en kronikk på trykk i Morgenbladet. Den het «Et kjølig blikk på surrogatidebatten», og var ført i pennen av Aksel Braanen Sterri og Per Anders Langerød. Målet om å tilføre et «prinsipielt syn på saken». Som skrevet for å bli skyteskive.

Argumentet er at surrogati bør tillates. Dette skal være en nødvendig konsekvens av prinsippet om kvinners rett til selvbestemmelse over egen kropp og kvinners tilgang til markedet. Flere har tatt til motmæle, og foreslått andre, «varmere» prinsipper som bør regjere i surrogatidebatten.

Men Toril Moi ber oss spørre enda dypere: Hvilket blikk skal vi møte virkeligheten med? I denne sammenhengen: er et «kjølig» eller et «rettferdig og kjærlig» blikk det beste midlet til å få til en god surrogatidebatt?

I stikkordsform kan man si at et rettferdig og kjærlig blikk er kritisk medfølende, fullt av fantasi og innlevelsesvilje, og var på at enhver situasjon, ethvert saksforhold og enkeltmenneske har sin egenart. En egenart som er moralsk relevant, iblant på tvers av livsfjerne prinsipper.

Blikket skal ikke være sentimentalt eller subjektivt. For å være rettferdig må det tørre å yte motstand der det trengs. Og det fordrer et språk som kan tre ut av sneversyn og fagterminologi (her ligger Husby og Sørheims store feilgrep som sakkyndige i 22. juli-rettsaken, ifølge Moi).

For litteraturviteren Moi er spørsmålet om blikk politisk. Det er den eneste veien hun ser utenom et kaldt og byråkratisk samfunn. Bare «rettferdige og kjærlige» byråkrater bryr seg om mer enn reglene de er satt til å håndheve. De «ser på situasjonene de har ansvar for med genuin oppmerksomhet» og «spør seg selv om de virkelig forstår hvilke handlinger som skal til for å løse de spesifikke problemene de har ansvar for».

Problemet i kronikken med det kjølige blikket handler om fokus. Om hvor blikket vender seg. Målet de to fra tenketanken Progressiv hele tiden skjelner mot er et livsfjernt et: det er prinsipiell stringens, reglene de har laget for å strukturere sitt eget argument.

Dette blir aller tydeligst når de viser hvor godt de forstår de mer følsomme sidene av saken, surrogatisituasjonens egenart. De ser at det er vanskelig å sammenligne surrogati med noen vanlig arbeidssituasjon. Og at når yrkesutøvelsen er en graviditet, fører det med seg både sykdomsrisiko og en emosjonell risiko med den uforutsigbare tilknytningen til barnet en bærer frem. De to innrømmer å dele følelsen av at noen ting kanskje ikke bør være til salgs — som sex, bortleie av livmor, eller vennskap. De viser respekt for spørsmålet om det er selvbestemmelse over egen kropp eller økonomisk nød som regjerer når indiske kvinner blir surrogatmødre.

Men ingenting av dette veier tungt nok når målet er å gi en klar konklusjon, om at sosialdemokrati er løsningen på all verdens sosiale problemer og at viktigheten av enhvers uinnskrenkede rett til å delta i markedet er fundamental.

Selv har jeg et ambivalent forhold til surrogati. Men skulle jeg gjort meg opp en klarere formening, hadde vekten ligget på det mangfoldet av vanskelige, personlige erfaringer en del av de som har noe med saken å gjøre må ha gjort seg. En intim sak som surrogati er selve typetilfellet på et spørsmål som krever kjærlig, men ikke subjektiv; rettferdig, men ikke distansert oppmerksomhet. Og en villighet til å la våre vante, trygge prinsipper vike dersom vi finner at virkeligheten krever det.

(Ad notam: I april ventes Mala Naweens innlegg i surrogatidebatten i sakprosaform: «Den globale baby». En god anledning til å få et litt rikere inntrykk av hva problematikken egentlig dreier seg om.)