Kan man selge sykdom?

Det er mye penger å tjene på å få friske folk til å føle seg syke. Kan det bli god folkehelse av slikt?

DET HØRES UT SOM

et underlig spørsmål - ja, nærmest en anklage. Man selger vel behandling mot sykdom, ikke selve sykdommen? Men hvis man skal forstå noe av bakgrunnen for det oppropet 250 leger rykket inn her i Dagbladet lørdag 8.mai, er dette spørsmålet helt sentralt. For det er et tydelig trekk ved utviklingen i dagens helsetjeneste at den i stigende grad befatter seg med de friske. Bak mange medisinske fagmiljøer står det en legemiddelindustri som arbeider målbevisst for å få både leger og befolkning til å utvide sin opplevelse av hva som er sykdom. Det gjøres dels med de beste intensjoner, og begrunnelsen er gjerne forebygging av mulig fremtidig sykdom med et medikament, helst noe som skal tas daglig resten av livet.

Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Og det er slett ikke bare norske leger som nå uttrykker bekymring for en urimelig grad av medikalisering av hverdagens plager, og en uro over at en stadig større del av befolkningen gjøres til pasienter. Denne trenden skjøt for alvor fart gjennom 1990-årene. Mange vil kjenne til at det siden den tid har vært stor faglig uenighet om hvor grensene bør settes før leger griper til reseptblokken og gir medikamentell behandling for en rekke tilstander: alt fra lett forhøyet blodtrykk, høyt kolesterol, lav bentetthet, fallende østrogennivå, premenstruelle plager, fordøyelsesplager, hyppig vannlating, sosial angst, - til rene livsstilsproblemer som røyking, overvekt og alderens avtagende libido og ereksjonshyppighet. Hvis alle grader av disse påvisbare «tilstander» blir gjort til sykdom, skal man ikke undre seg over at leger blir tvilrådige og helsetjenesten kostbar.

Det er mange krefter som driver denne utviklingen fremover. Særlig har vi vært opptatt av kraften i legemiddelindustriens reklame for sine legemidler. Dette kommersielle trykket er leger vel kjent med. Men etter hvert ser vi at det ikke bare dreier seg om å selge medikamenter for de sykdommer leger til vanlig tar seg av, men også om å «selge sykdom», som det deretter lanseres medikamenter for.

FOR TO ÅR SIDEN

utga det anerkjente legetidsskriftet British Medical Journal et temanummer med overskriften «For mye medisin?» der gjennomgangstemaet var hvordan det kan bli «big business» av å få friske folk til å føle seg syke, og de litt syke til å føle seg enda sykere. Her forklarer den kjente australske helsejournalisten Ray Moynihan og London-allmennpraktikeren Iona Heath hva salg av sykdom kan innebære, det som på engelsk kalles «disease mongering»:

-Vanlige tilstander gjøres til medisinske problem, f.eks. hyppig vannlating eller skallethet.

-Milde symptomer gjøres til troverdige sykdom, som med ulike slags fordøyelsesplager, og vi får i innsyn i hvordan et informasjonsbyrå legger en flerårig strategi for å etablere nye diagnoser i legers og befolkningens bevissthet.

-Personlige og sosiale problemer gjøres medisinske, som med utagerende atferd eller sosial fobi.

-Økt risiko for fremtidig sykdom begrepsfestes som selve sykdommen, slik det er blitt med mange av tilstandene nevnt ovenfor. Og endelig,

-Oppblåste anslag over hvor utbredt et helseproblem er, som med allergier eller såkalt erektil dysfunksjon.

VI HAR IKKE NOEN

opplagt god oversettelse av disease mongering, eller disease mongers. Uttrykket har merkantile røtter, og oversettes gjerne med «kremmer», eller i dette tilfellet sykdomskremmere. Der noen før kunne klage over at folk flest har for lett for å gripe til «en pille for alt som er ille», har vår tids sykdomskremmere ført utviklingen et hakk videre, slik at det nå gjelder å finne en ille for alt som er pille.

Legestanden spiller en omdiskutert rolle i denne utviklingen. Det kan se ut som også de beste medisinske eksperter lar seg forføre av mangeårig forskning på industriens oppdrag. De samme spesialistene finner man igjen som toneangivende rådgivere i de internasjonale ekspertkomiteen som gir råd og retningslinjer til helsetjenestens fotfolk. Legger vi alle disse ekspertrådene sammen, er det for tiden knapt noen person over 50 år som ikke bør ta ett eller flere medikamenter - livet ut. Når allmennpraktiserende leger tidvis er mer tilbakeholdende med reseptblokken, kan de oppleve å bli kritisert for ikke å følge «retningslinjene».

DEN TIDLIGSTE

og mest kompromissløse kritikken av denne kulturen kom så tidlig som midt på 1970-tallet, da teologen Ivan Illich lanserte sin Medisinsk nemesis, boka som hevdet at den moderne medisinen kunne bli en alvorlig trussel mot folkehelsen. Det som den gang kunne fortone seg som de villeste påstander og ekstreme forutsigelser, er blitt mer virkelig enn noen kunne ane. I en tale i 1958 advarte tidligere president Eisenhower mot kraften i det militær-industrielle kompleks. Nå kan vi med samme gode grunn advare mot dynamikken i det medisinsk industrielle kompleks.

Dette er noe av bakrunnen for legeaksjonen mot «økt kommersialisering og korrupsjon». Korrupsjon er et belastet uttrykk, og kan selvsagt oppfattes som den rene svindel. Jeg tror norske pasienter kan legge den tolkningen til side. Likevel har betegnelsen klar gyldighet i perspektivet som angår salg av sykdom, og særlig hvis vi låner tjenstemannslovens §20 som fortolker: «En embets- eller tjenestemann må ikke for seg eller andre motta gave, provisjon, tjeneste, eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenstlige handlinger...».

IKKE ALLE LEGER

er tjenestemenn i ordets strengeste betydning. Men som forvaltere av andres midler, både pasientenes og det offentliges gjennom blåreseptordningen, bør leger i sitt samliv med legemiddelindustri innta separate soverom. En tydelig snev av dobbeltseng, og tette bånd på dagtid også, har i mange fagmiljøer bidratt til å forme legers valg av forskningstema, tenkning og praksis i en slik grad at underskriverne av legeoppropet nå mener det er et anliggende som fortjener offentlig debatt. Den debatten bør også omfatte legemiddelindustriens støtte til pasientforeningene, og pressens stadige ukritiske videreformidling av informasjonsbyråenes spesialanrettede nyheter om «det siste nye» av livreddende legemidler.