OVERGREP: Fra venstre: Daniel Mendelsohn, Ana Valdes og Patrick Maguire i samtale under Kapittel 10 i Stavanger. Foto: Jørgen Lie Furuholt
OVERGREP: Fra venstre: Daniel Mendelsohn, Ana Valdes og Patrick Maguire i samtale under Kapittel 10 i Stavanger. Foto: Jørgen Lie FuruholtVis mer

Kan man tilgi overgrep man er utsatt for?

Noen velger hevn. Andre tilgivelse. Men det mest effektive er kanskje å insistere på at det man har opplevd ikke blir glemt.

||| STAVANGER (Dagbladet): Den som uskyldig har lidd stor overlast og blitt utsatt for vold, står overfor flere muligheter. Bør man tilgi sine overgripere? Eller skal man helst glemme det som har skjedd? Kanskje ville det naturlige være å pønske ut en hevn?

Eller kanskje ikke. Det eneste som er helt sikkert, er at minnene ikke forlater deg. Men hva skal du gjøre med dette? Blant mange spennende og godt besøkte arrangementer under festivalen Kapittel 10 i Stavanger, ble seminaret «Tilgivelse og hukommelse» i kjelleren i den digre St.Petri-kirken spesielt inntrengende.

Patrick Maguire (49) fikk tenåra ødelagt av britiske myndigheter. Som 13-åring ble han arrestert, og i 1976 ble han dømt for å ha tatt del i en bombeaksjon for IRA. Etter å ha sonet fire år, ble han sluppet fri. I 1989 ble dommen opphevet, og i 2005 ba Tony Blair blant andre Maguire offentlig om unnskyldning.

Ana Valdes sluttet seg til bevegelsen Tupamaro på 1960-tallet, mens Uruguay var styrt av et militærdiktatur. Hun ble fengslet og satt inne i fire år før familien fikk ordnet det slik at hun ble satt fri - på betingelse av at hun emigrerte til Sverige. Der har hun bodd siden.

Tredje deltaker var Daniel Mendelsohn, som i boka «Forsvunnet» går opp sporene etter seks slektninger som alle ble drept som jøder i Polen under andre verdenskrig. I arbeidet med boka har han møtt en rekke mennesker som har vært igjennom fryktelige ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både Ana Valdez og Patrick Maguire opplevde å bli mishandlet, torturert, jult opp og plaget under nedverdigende forhold. Valdes kunne fortelle om tilstander som minnet om nazileirer, og Maguire ble som han selv uttrykte det «slått halvt ihjel». Begge ble arrestert ut av det blå og fikk hele sin livssituasjon forandret. Det som skjedde, har preget hele livet deres. Begge har skrevet bøker om sin situasjon.

Spørsmålet om tilgivelse var ikke det viktigste for noen av dem. Å tilgi ville være å dekke over situasjonen og la de skyldige slippe for billig. Derfor, presiserte Maguire, er det viktigste å ikke glemme. Å glemme ville være å fornekte seg selv, sitt eget liv. Hvis man glemmer eller tilgir, vil det samme stadig kunne skje igjen. Var det viktig å få en offentlig unnskyldning fra Tony Blair?

Maguire: «Jeg har ikke ventet all denne tiden på å få vite at jeg er uskyldig. Det har jeg alltid visst. Jeg vil vite hvorfor dette skjedde. For min mor, som satt 14 år uskyldig i fengsel, var det greit. Hun tilgir gjerne. Jeg synes Tony Blair kunne kommet hjem til oss og tatt en kaffe. Da ville jeg sagt til ham: 'Ikke la dette skje igjen, Tony.'»

Daniel Mendelsohn karakteriserte seg selv som «et redskap for andre menneskers hukommelse». Han sa at han i enkelte tilfeller var blitt overrasket over reaksjonen til folk som hadde overlevd i dødsleirene, fordi de karakteriserte seg selv som «optimister». En av dem sa at han måtte «bestemme seg for å være lykkelig». Vedkommende sa at det han var mest opptatt av, var ikke å tilgi eller hevne, men av å få fram sannheten. Ofrenes største redsel var at ingen skulle tro på det som hadde skjedd.

Altså: Bli tatt alvorlig, som vitner. Å være et vitne, er verre enn å være et offer, sa Maguire. En større forpliktelse. Ikke ved å tilgi, bare ved å fortsette å huske kan man bidra til at lignende overgrep aldri skjer igjen.