Kan noen slå på Jo?

MOLDE (Dagbladet): Di derres fjerde plate er en ren popflørt. Turnéåpningen i Molde i helga var også et rent publikumsfrieri, selv om Jo Nesbø på ingen måte er en stor rocksjarmør på scenen.

Etter å ha blitt kjent med Di derre og Jo Nesbø gjennom fire plater og én bok (den siste har jeg ikke fått lest ennå), har jeg dyp respekt for en begavet musiker og forfatter. Han har en tabloid evne til å få sine tanker fram og musikken til å svinge. I bok og på plater. Men ikke på scenen. Nesbø sliter med å nå skikkelig ut til publikum. Han mangler frontfigur-autoriteten som de andre kollegene i samme band-divisjon har. Han har verken Prepples råhet eller Lars Lillos keitete sjarm. «14 jenter» er en sikker åpningslåt, og publikum er raskt med på notene og roper ut «Katrine, Susanne, Bertine, Karianne, Helene og Barbara» i voldsom allsangiver. Store deler av Di derres repertoar inviterer til allsang og deltakelse, noe bandet vet å dra nytte av. For det mangler ikke på kjente låter når «hjemmelaget» drar i gang. Og det er trivelig å være publikum når bandet framstår så entusiastisk som på åpningskonserten. Di derre varierer mellom det rolige og det mer gitarøs-rockete. Men selv om de prøver, klarer de liksom ikke å flekke tenner ordentlig. Gitarspillet mangler råhet og variasjon, og Jo som frontfigur blir også for tam og pusete. Jeg mener bandet har flere og bedre låter enn mange av de nærmere 20 låtene som sto på repertoaret. Verken «Jakka Mi», «Erik Vea» eller «Stein i skoa» fortjener å bli spilt på bekostning av «90-metersbakken», bandets kanskje aller beste sang. Selv om basstromma stort sett var mikset for høyt, var balansen i musikken god og bandet svingte bra. Med litt finpussing og en litt mer offensiv Jo Nesbø (ikke plundre med så lange introer til låtene, vi er på konsert og ikke forelesing, Jo), ligger Di derre på turné i høst an til å bli en koselig affære.

<B>OPPBACKING:</B> Bassisten Knut Nesbø (til høyre) blir backet opp av broren Jo, som gjør så godt han kan med sin luftgitar.