ORD OG VÅPEN:¨ «The pen is mightier than the sword» er bare sprøyt når noen faktisk truer med å drepe deg for det du sier. Her er blomster utenfor Charlie Hebdos lokaler i Paris. Foto: AP /Remy de la Mauviniere
ORD OG VÅPEN:¨ «The pen is mightier than the sword» er bare sprøyt når noen faktisk truer med å drepe deg for det du sier. Her er blomster utenfor Charlie Hebdos lokaler i Paris. Foto: AP /Remy de la MauviniereVis mer

Kan ord treffe like hardt som skudd? Tja, hvis det er snakk om heroinskudd?

Ytringsfrihetsdebatten er den nye, forvirrede frontlinjen i norsk offentlighet. Den nye kulturkampen.

Kommentar

Charlie Hebdo-terroren har tydeliggjort en skillelinje i Norge. For enkelhets skyld kan vi kalle det den nye kulturkampen, fordi frontene er relativt enkle å skille fra hverandre. Debatten nådde sitt foreløpige høydepunkt (bunnpunkt) med en kronikk med tittelen «Ytringsfrihet - deres fredelige måte å «drepe» på. En formulering i ingressen er allerede en klassiker: «Ord kan treffe like hardt som skudd.»

Den sto på trykk i Aftenposten for litt over en uke siden, hvor den ble belønnet med en 3. plass i ungdomsredaksjonen Si:Ds kronikk-konkurranse.

Et pistolskudd er fortsatt mer fysisk ødeleggende enn ord. «The pen is mightier than the sword» er bare sprøyt når noen faktisk truer med å drepe deg for det du sier. Det kan ingen metaforer i verden bøte på. Og det er det som står i sentrum av en problemstilling hvor man kan røre inn kulturforskjeller, økonomiske forskjeller, arbeidsmarked, hverdagsrasisme, religion - for å nevne noe.

Den prinsipielle tilnærmingen om at grensene for ytringsfrihet bør være videst mulig, er under angrep fra de som mener andre hensyn veier tyngre.

Aktørene er mange, noen innflytelsesrike. Kathrine Aspaas er mangeårig spaltist i Aftenposten, og har uttrykt begeistring for Si:D-kronikken om ord og skudd. Helgen etter skrev hun selv en kommentar i Aftenposten der hun tok til orde for «ytringsvett». Hun sidestilte politisk redaktør Frank Rossavik i Bergens Tidendes «ukrenkelige ytringsfrihet», med «islamistenes ukrenkelige profet». «Skyttergravene er inntatt, krigen er i gang».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den velmenende Aspaas forsterker fiendebildet. Før hun litt seinere i teksten langt på vei unnskylder angrepene på Charlie Hebdo via en underlig besjeling av ytringsansvaret:

«Ytringsansvaret sier ikke til tegnerne i Charlie Hebdo: 'Dere fikk som fortjent.' 

Ytringsansvaret spør: 'Er dere klar over at dere tar stor personlig risiko med disse tegningene?'»

Disse resonnementene signerte APs partileder Jonas Gahr Støre på ved å spre teksten til Aspaas i sosiale medier med innsalget: «Klokt». Han pleier ikke å være ironisk.

Det var lenge fristende å tro at relativt få delte disse synspunktene. Men etterhvert som ukene har gått etter angrepene i Paris har den ene etter den andre dukket opp. Alt fra filmskaper Erik Poppe til europarådets Thorbjørn Jagland. Holdninger som også har stor oppslutning i folket.

I november i fjor kom Fritt Ord med en ny tilstandsrapport om befolkningens holdning til ytringsfriheten. På spørsmål om ytringer som håner religion bør være tillatt, var hele 60 prosent av befolkningen helt eller delvis uenige.

Blasfemiparagrafen er vedtatt fjernet fra lovverket, men har fått et liv etter døden i vår moralske forestillingsverden. Helt på tvers av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som slår fast at ytringsfriheten også omfatter utsagn som virker «forstyrrende, støtende, krenkende eller sjokkerende».

Når kreftene som støtter en slags moralsk blasfemiparagraf er så sterke, er det grunn til å tro at denne kulturkampen vil pågå lenge. Kanskje også fordi rammeverket for ytringsfriheten er så komplisert at det er vanskelig å forstå fundamentet for diskusjonen.

Det ville nok vært lettere hvis flere kunne formulere det så effektivt og presist som forfatter og skribent Peter Normann Waage i VG før helga: «Det er mennesker som har krav på beskyttelse, ikke overbevisninger.»

Tanken om at krenkelse av religion er synd og skam plasserer muslimer i en helt meningsløs offerrolle. Den forutsetter også at motparten er hensynsløse. Som om det ikke går an å ha omtanke for den muslimske befolkningen selv om man har et prinsipielt standpunkt når det gjelder ytringsfrihet.

De som forsvarte Agnar Mykle under rettssaken om usedelighet i «Sangen om den røde rubin», gjorde det vel knapt for selv å kunne skrive pornografisk. Det var motivert av at det er ytterkantene i offentligheten som trenger beskyttelse, ikke sentrum. Konsensusen klarer seg godt på egenhånd.