Foto: Berit Roald /NTB Scanpix
Foto: Berit Roald /NTB ScanpixVis mer

Kan Pym Petterson bli en ny norsk anti-heltinne?

Lovende ny barnebokserie fra forfatteren av «Nu, jävlar».

ANMELDELSE: «Bakerst i køen. Nederst i køyesenga. Ingen hadde engang en skikkelig forklaring på det. Det bare var sånn! Som yngstemann skulle man liksom være glad og takknemlig bare fordi man var i live.»

Sier 10 år gamle Pym, som heter Pym fordi de trodde hun skulle bli gutt og hete Trym. Søsteren Sanna maser seg til både kjole og iPhone og kaller Pym en lus. Storebroren Sigmund kan være grei inntil kompisene kommer, og han ber henne stikke. Faren snorker sånn at moren lider av konstant søvnmangel, og familiemiddagene med svartbrent grandiosa ender alltid i de voldsomste krangler. 

Lett og effektivt Så mislykka er altså Pyms mislykka familie i Heidi Lindes nye barnebokserie.

Barne,- og ungdomsbokforfatteren Linde slo i fjor gjennom med Kongsvingerromanen «Nu, jâvlar». Med sin bakgrunn fra film har Linde en kjapp, lett og effektiv skrivestil. Det gjelder også i boka om Pym, som er skrevet i en hastig dagboksaktig jeg-form, der heltinnen i Bridget Jones-tradisjon ufrivillig utleverer sine egne mangler mens hun tror hun avslører andres.  

Fantastifull antiheltinne Bokas plott er ikke akkurat storslått. Klassen får i oppdrag å skrive en sann historie om familien. Lukas forteller om oldefaren som ofret livet for å redde jøder under krigen. Perfekte Julia kommer med et perfekt rim om sin perfekte familie. Hva da med fantasifulle og nokså ambisiøse Pym, som er dum nok til å love klassekameratene en historie helt utenom det vanlige?

Familien er så mislykka at hun må dikte seg både en oldefar som var tredjemann på månen, og en adoptert søster. Hun blir avslørt, og ender med å måtte skrive sannheten. Det er ikke dumt det heller.      

Humoristisk tone God moral med andre ord — selv om avslutningen ikke er av de mest spenstige.

Men det er noe friskt og befriende lite problematiserende ved denne boka, som både tar opp de mest infame søskenkrangler, sveiper innom alvorlige temaer — og holder en jevn humoristisk tone (om ikke akkurat «hylende morsomt»).  

Og så er omslaget sjeldent appetittvekkende. Det lover godt for denne første boka i en barnebokserie av det uskyldige gammeldagse slaget — med sin «Lotta»-aktige antiheltinne.                                                         

Kan Pym Petterson bli en ny norsk anti-heltinne?