Signaturhatten fra nittitallet er fortsatt med, men hvor er pelskåpa?!  Sir Mix-a-Lot på scenen i Texas sist sommer, på en nittitallskonsert oppkalt etter hans store hit; "(Baby Got) Back to the 90's" .
Signaturhatten fra nittitallet er fortsatt med, men hvor er pelskåpa?!  Sir Mix-a-Lot på scenen i Texas sist sommer, på en nittitallskonsert oppkalt etter hans store hit; "(Baby Got) Back to the 90's" .Vis mer

Baby Got Back:

Kan rumpa være politisk?

 Vi gikk rett til kilden og spurte Sir Mix-A-Lot.

One hit wonder blir det vel feil å kalle ham. Fyren hadde tross alt solgt to millioner album på egenhånd, på et lite indielabel i Seattle, innen den tid. Men det er klart, det er «Baby Got Back» fra 1992, og i nesten like stor grad den medfølgende videoen som et større publikum for evig og alltid vil forbinde med Sir Mix-A-Lot. Seattles største sønn (ved siden av, kanskje, og ikke etter Kurt Cobain og Jimi Hendrix, vil nå jeg hevde, men jeg har vært fan siden «Posse On Broadway» i 1988). Selv påstår fyren sjenerøst nok at han aldri blir lei av å prate om låta. Og dermed er det et velegnet tema for den norsk/svenske co-produksjonen «Hitlåtens Historie», som i sin andre sesong på NRK2 på svært underholdende vis tar for seg nettopp Mix-A-Lots femten minutter i rampelyset førstkommende tirsdag.

Skjønt, femten minutter? I en Nicki Minaj- og Kardashians-samtid som i stor grad får den opprinnelige videoen til å se ut som et 1992-vindu inn i fremtiden, er det all grunn til å ta en nærmere titt på «Baby Got Back» også i en spalte som denne, i hvert fall når NRK videreformidlet telefonnummeret til Mix-A-Lot for en liten prat. En liten, men altomfattende prat, tør jeg påstå. Nettopp i Dagbladets spalter foregikk det jo for et par år siden en debatt om Outkasts konsert på Øyafestivalen som tydelig illustrerte hvordan en overdimensjonert rumpe kan være politikk. For det er ikke bare etterhistorien til Mix-A-Lot som har samfunnsmessige dimensjoner. Også forhistorien kan sees i lys av svært spesifike sosioøkonomiske omstendigheter.

Såkalt bussing av barn har vært et omstridt politisk virkemiddel også her i Norge. Men om dette ikke hadde vært politikk i Seattle på syttitallet, kunne aldri en svart unggutt fra byens svarte indre by ha endt opp med å la musikken til en androgyn britisk sanger og fire roboter fra Düsseldorf inspirere ham til å skrive nittitallets største hitlåt om store, afroamerikanske kvinnerumper. For der technopioneer Derrick May en gang sa at techno var lyden av Kraftwerk og George Clinton som satt fast i en heis, kan man si at «Baby Got Back» er lyden av James Brown og George Clinton bakerst i skolebussen sammen med Gary Numan og Kraftwerk. Hvordan kommer vi tilbake til. Men vi starter vår telefonsamtale med Sir Mix-A-Lot med mikrohistorie istedet. Mikrohistorie som starter med et munnhell:

Oh, my, god, Becky!

Look at her butt!

It is so big!

På en av årets mest omtalte skiver ba Beyoncè ektemannen Jay Z ringe «Becky with the good hair». Og vi har jo registrert at navnet Becky et eller annet sted på veien ble et slanguttrykk for en viss type (hvit) jente. Men detaljene er litt uklare for oss, og vi benytter muligheten til å få klarhet i dette. Startet dette med snakkeintroen på «Baby Got Back» (forøvrig mesterlig utført av Mix-A-Lots daværende kjæreste Amylia Dorsey)? En karakteristisk latter runger over den transatlantiske telefonlinjen.

- Det er helt tilfeldig at det ble nettopp navnet Becky på introen! Men ja, rett fra låta ble sluppet endte det opp som slang, definisjonen på en viss type stereotyp hvit jente. Det var egentlig ikke ment nedsettende heller, selv om det har endt opp slik. Stemmen på introen imiterer mest av alt en «valley girl», og de var jo de populære jentene på den tida. Det var jeg som skrev introen, men Amy improviserte litt videre på den. Låta var faktisk ferdig, før vi bestemte oss for å putte den introen på i siste liten. Hun fikk en platinaplate for den. ALLE fikk platinaplater, jeg bestilte sikkert 70 stykker. En til moren min, en til faren min, Ferrariforhandleren min, fetteren min, jeg tror jeg satt ny rekord der, hahaha!

- Som raplytter på åttitallet, vil jeg personlig påstå at du hadde en veldig særegen rapstil, som var etablert fra de aller første skivene dine, og som også preger «Baby Got Back». Det er en viss måte du vektlegger og liksom trekker ut det siste ordet i hver setning.

- Jeg var en DJ før jeg ble rapper, og jeg bet meg merke i hvordan de største rapperne hadde lett gjenkjennelige stemmer. Som Slick Rick, Chuck D eller Ice Cube. Samme med Tupac eller Eminem. Så de lett nasale, utstrakte ordene på slutten av hver setning ... «Rippinnnnn». Det ble mitt varemerke, kanskje en ekstrem versjon av hvordan Run DMC pleide å understreke siste ordet, en mer nasal og utstrakt lyd. Egentlig kom «Baby Got Back» direkte fra nettopp «Rippin». Jeg hadde nettopp signert med et internasjonalt plateselskap, via Rick Rubin som elsket nettopp den låta. så det var mitt forsøk på å gi en ny vri på den. «Baby Got Back» er egentlig trommene fra «Rippin», pluss basslinja fra Kraftwerks «It's More Fun To Compute». Og så et tydelig budskap, noe som kanskje manglet i ren electromusikk, og som begrenset masseappellen til electro, på toppen av de to.

- Og hva vil du si det budskapet var?

- Hollywood skildret svarte kvinner på en nedverdigende måte på den tiden. Enten spilte de prostituerte eller hushjelpere. Det skapte et negativt bilde av svarte kvinner også ellers i samfunnet, de ble betraktet som mindre verdt. Så jeg tok utgangspunkt i hvordan svarte menn elsket noe som var forbundet med svarte kvinner: den timeglassfiguren, som på det tidspunktet stred mot skjønnhetsidealet ellers i samfunnet. Det høres jo ut som en simpel låt først; «I like big butts and i cannot lie». Før du hører etter og får med deg en linje som «So Cosmo says you're fat, well I ain't down with that.» Det jeg snakker om er hvordan mainstreamkulturen, som Cosmopolitan og andre kvinneblader, definerte skjønnhetsidealer på en måte som ekskluderte mange kvinner, ikke minst svarte kvinner.

- Jeg har sett NRK-dokumentaren om låta. Der blir du spurt om du er en feminist, og ler det vekk. La meg stille et litt annet, men beslektet spørsmål: Hva føler du om at «Baby Got Back» i ettertid ble omfavnet som en feministisk låt?

- Det er jeg veldig komfortabel med! I begynnelsen, når videoen kom ut, kunne den bare bli vist etter ni på MTV. Mens andre videoer, med tynne kvinner som gjorde det samme eller verre, kunne vises døgnet rundt. Så jeg var stolt når låta og budskapet etterhvert ble omfavnet av feminister. Og det er ikke tilfeldig, jeg tok noen bevisste grep i videoen, jeg var jo klar over at en sånn låt kunne bli oppfattet som sexistisk og det ville jeg ikke, det var ikke poenget mitt.

- Hva slags grep snakker vi om her?

-Vel, en ting jeg insisterte på var at kvinnen i videoen skulle plasseres på en pidestall. Jeg ville at hun skulle være hevet over meg, bokstavelig talt. Et ideal jeg så opp til, men aldri kunne oppnå, På den måten ble hun objektifisert av meg, men hun ga aldri etter for det. I was the «slut» in the video, not her! Jeg måtte også kjøpe nye klær til henne når vi kom til videoshooten, for de hadde stylet henne som en prostituert! Med fake gullkjeder, stretchpants med tigermønster og blond parykk. «What the hell is this? Dette kommer ikke til å funke.» Det første vi gjorde var å dra på kjøpesenteret og fikse nye klær, før vi kunne filme.

- Pussig nok sett i ettertid, har jo låta endt opp som en uskyldig og familievennlig referanse. I «Charlie's Angels», i «Friends». I en egen Burger King-reklame med Svampebob! Senest sett som punchline i traileren til animasjonsfilmen «Syng»! Det er som om låta har en slags uskyldighet over seg også, tross alt?

- Du har helt rett, den har endt opp i mange greier den ALDRI ville blitt brukt til da den kom ut, for da var den tabu. En del av det handler vel om at den faktisk er som en barnesang, sammenlignet med låter som er ute nå. Det minner meg også om noe Rick Rubin sa til meg når låta kom ut: «Nå er du Elvis Presley. Du har akkurat vrikket på hoftene på «The Ed Sullivan Show»». Han mente vel akkurat dèt: I dag er du forbuden frukt, men det du har skapt kommer til å bli et stykke americana, en del av vår felles kultur. Og han fikk rett!

- Men det skapte allikevel fortsatt kontroverser når Blake Lively siterte låta i sommer?

- Det der var noe av dummeste jeg har hørt, en totalt konstruert problemstilling. Hun siterte en sangtekst, hvordan er det nedsettende mot svarte kvinner? Hun sier jo at dette er et kroppsideal hun liker, som hun vil sammenligne seg selv med. Folk må ha misforstått, eller kanskje noen synes det er forbudt for hvite folk å synge med på den låta? Vel, det var JEG som skrev den låta og jeg skrev den for alle. Jeg skrev den OM noe spesifikt, men den er for alle.

- Og i 2016 tilhører vel rumpekulturen alle, med Kim Kardashian og Nikki Minaj og jeg vet ikke hva -var det du som startet alt dette og skapte du et monster?

- Jeg håper jeg i hvert fall bidro til å gjøre samtalen bredere. Til at man kunne akseptere flere typer skjønnhet, også at det er skjønnhet i noe du personlig kanskje ikke finner vakkert. Og i dag har du kvinner som Kardashian-søsknene eller Nikki Minaj, i dag er det ikke bare akseptert men kanskje også forventet å pushe frem rompa ... jeg vil ikke nødvendigvis ta æren for at vi har kommet dit, og kanskje har det også kommet litt ut av kontroll. Men det var ment som oppgjør med er monolittisk skjønnhetsideal som definerte kvinner som J-Lo eller Beyoncé som feite.

- Du nevnte Kraftwerk isted, og du nevner dem også i NRKs dokumentar. Har du noensinne fått møtt dem og fortalt dem hvordan de inspirerte «Baby Got Back»?

-
Nei, men det skulle jeg virkelig ønske jeg fikk anledning til. Det er ikke bare den låta, Kraftwerk er grunnen til at jeg lager musikk i det hele tatt! Når jeg så dem på TV; uten et band, tenkte jeg «Oh, man, I can do this too!» Alt jeg trengte var å spare penger til en trommemaskin og en synthesizer! Og jeg studerte virkelig musikken deres, om du hører på «Baby Got Back» hører du at basssynthen er skrudd til eksakt den typen «square wave» bass som Kraftwerk alltid brukte.

- Hva er egentlig denne forbindelsen mellom Kraftwerk og afro-amerika? Du finner den samme forbindelsen i technomusikken, hos Afrika Bambaataa, Miami Bass ...

- For meg personlig skjedde det før «Planet Rock» og alt det som kom etter; LA-techno, Detroit-techno, Miami Bass .. Det skjedde fordi jeg ble «busset», slik de gjorde på slutten av syttitallet da jeg vokste opp. Jeg måtte ta en buss ut til forstedene til en «hvit skole». Og så begynte jeg å gå i platebutikkene i det nabolaget. Og jeg husker at jeg plukket opp «Autobahn» og hørte på det og ble helt blåst bort. Så hørte jeg «Trans Europe Express» og da var jeg solgt. Så det ble greia mi. Og Devo, Gary Numan ... jeg er en SVÆR Gary Numan-fan. Jeg kan alle tekstene til alle låtene hans utenat! Jeg elsket tekstene til Gary Numan, og den der nesten intensjonelt småsure måten han sang på. Fra før hørte jeg på James Brown og Pfunk. Så de to typene musikk, sammen, ble min greie. Fra mitt nabolag i Seattle trodde jeg jo at jeg var den eneste i verden som hørte på Kraftwerk og Gary Numan.

- Du nevner tekstene til Gary Numan, og det gjør meg nysgjerrig. Er det konkrete ting du har lært som tekstforfatter av å høre på Gary Numan? Ting som man kan spore spesifikt i Baby Got Back?

- Jeg synes fortsatt han er en av tidenes mest undervurderte. Gary Numan kan si en ting i én tekstlinje som får deg til å sitte ned og tenke i en time. Det er jo vanskelig å gjøre det Gary Numan gjorde i en raplåt. Men en ting jeg i hvert fall har prøvd å ha som et ideal er hvordan en linje i et vers kan bety ti ting på en gang. Hvordan han lot det være opp til deg som lytter å avgjøre hva låten «egentlig handlet om»: «Baby Got Back» er egentlig en mye mer direkte låt igjen. Men jeg bruker noen av hans taktikker. Måten han hinter mot den egentlige meningen uten å si det. Og du kan kanskje si at deler av teksten er inspirert av hans mer dødsalvorlige tilbedning av dama han synger om på en låt som «My shadow in vain». Jeg gjør faktisk noe av det samme på «Baby Got Back», bygger opp dama i låta som nesten ufeilbarlig og dermed uoppnåelig. Bortsett fra at jeg avslutter med å si «I'm thinkin bout stickin», hahaha!!