Kan sju dommere ta feil?

PRESSEFRIHET: Det er ikke riktig, som advokat Jon Wessel-Aas skriver i Dagbladet 29/11, at man de senere år har sett «eksempler» på at Pressens Faglige Utvalg (PFU) har frikjent der domstolene har dømt. Det fins i virkeligheten bare ett slikt eksempel: To Big Brother-deltakere innklaget i 2003 Se og Hør til PFU for integritetskrenkende reportasjer. Paret deltok i et fjernsynsprogram hvis formål var å utviske skillet mellom det private og det offentlige. De to blottstilte ikke bare sitt privatliv, men også sitt seksualliv på tv. Deres forhold ble deres offentlige ansikt. PFU klarte derfor ikke med sin beste vilje å betrakte Se og Hørs melding om at forholdet var slutt - riktignok bestridt, i hvert fall av den ene av partene i forholdet - som en invasjon av det private rom. To rettsinstanser har senere kommet til det motsatte.Den aktuelle saken med brudeferden i havgapet har ikke vært behandlet i PFU, men Se og Hør har her, etter min oppfatning, opptrådt i strid med god presseskikk. Derimot er det vanskelig å skjønne at bladet har gjort seg fortjent til straff, endog en betydelig straff, slik Oslo tingrett har kommet til.

WESSEL-AAS\' ARTIKKEL inneholder svært interessante betraktninger om domstolenes historiske rolle i forhold til ytringsfriheten, synspunkter jeg i stor grad deler. Der Wessel-Aas og jeg skiller lag, er i synet på den såkalte Caroline-dommen, en dom som spiller en helt sentral rolle for hvordan norske domstoler har vurdert Big Brother- og bryllupssakene. I den første saken satte Oslo tingrett, med henvisning til Caroline-dommen, norsk (og europeisk) rettspraksis til side, og erklærte at selv de som svært aktivt har oppsøkt offentligheten, ikke behøver å finne seg i større eksponering av sitt privatliv enn andre. I den siste saken erklærer Oslo tingrett at omstendigheten rundt vielsen ikke hadde «noen form for allmenn interesse eller nyhetsverdi», igjen med henvisning til Caroline-dommen: Eneste hensikt med bildene og artiklene var å tilfredsstille «en spesiell lesergruppes nysgjerrighet».Jeg mener Caroline-dommen er en svakt fundert politisk smaksdom. Dommen har sterk preg av medieforakt, og inneholder bemerkninger som denne: At europeiske domstoler «til en viss grad og under amerikansk innflytelse har gjort pressefriheten til en fetisj», og at det «nå er på tide at pendelen snur» (!).Caroline-dommen er kontroversiell i hele Europa, både juridisk og presseetisk. Den svenske presseombudsmannen Olle Stenholm skriver for eksempel i fjorårets årsberetning at dersom prinsesse Caroline hadde klaget til ham, ville han ha avskrevet klagen som grunnløs. Den ville altså ikke engang ha kommet til behandling i Pressens Opinionsnämnd.Dersom Caroline-dommen skulle bli et prejudikat, skriver Stenholm, ville den legge «den dype taushetens dundyne over deler av europeisk nyhetsrapportering», og det ville berøre ikke bare Se og Hør og Svensk Damtidning, men «alle aktualitetsmedier». Det er fristende å legge til: Det ville berøre også Dagbladet og NRK, Jon Wessel-Aas\' arbeidsplass. «Kan 1,5 millioner lesere ta feil?» spør Wessel-Aas. Ja, det kan de. Og det kan også sju dommere i Strasbourg.