ØKT PRESS: Vi er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse, på kort og lang sikt, skriver kronikkforfatterne. Foto: Frank May / NTB Scanpix
ØKT PRESS: Vi er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse, på kort og lang sikt, skriver kronikkforfatterne. Foto: Frank May / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Helse

Kan skolen gjøre barn syke?

Våre utredninger viser at undervisningen ved mange skoler skjer etter metoder som gir elevene betydelige belastninger på kropp og sjel.

Meninger

For oss som arbeider med sykehusinnlagte barn med sammensatte fysiske og psykiske plager, er følgende påstand en selvfølge: «Skolen er den viktigste faktoren for barns helse i Norge i dag». Derfor er vi bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse, på kort og lang sikt.

Ved Seksjon for psykosomatikk og CL-barnepsykiatri ved Oslo Universitetssykehus mottar vi barn med alvorlige fysiske symptom til utredning og behandling. Det særegne for disse barna er at en ikke finner noe i kroppen som kan forklare hvorfor de er utmattet, har kramper, lammelser eller langvarige invalidiserende smerter.

Noen kan få symptomer som døvhet, synsforstyrrelser eller besvimelser, også her uten at en finner noe galt med ører, øyne eller med hjernen. Et fellestrekk for disse barna er at de har vært utsatt for stress og belastninger i hjemmet, på skolen eller i fritida. Hvis de skal bli bedre er det nødvendig å endre de forholdene som forårsaker symptomene. Noen må nå si ifra.

Dessverre viser våre utredninger at undervisningen ved mange skoler skjer etter metoder som gir elevene betydelige belastninger på kropp og sjel og som i sin virkning på kropp og følelser har fellestrekk med mobbing. Vi vil særlig trekke fram den utstrakte bruken av læringsmål og «selvevaluering».

Helt ned i første trinn blir det lagt fram skriftlige læringsmål for barna med f.eks. fire nye punkter hver uke. Eksempel fra fjerde trinn er «Jeg kan stille og besvare ‘les og finn’-spørsmål og ‘tenk-selv’-spørsmål». Barna skal så bedømme seg selv ved hvert punkt med for eksempel smilefjes, uttrykksløshetsfjes og grinefjes. Slik må de vurdere sin egen måloppnåelse etter en metode som er velegnet for sortering av poteter; «Høy kvalitet – middels kvalitet – lav kvalitet».

Barn som sliter faglig er ofte de samme som i størst grad opplever egne nederlag ved selvevaluering, i en sammenhengende strøm gjennom skoleåret. For dem kan skolegangen bli en altfor bratt og tilslutt uoverstigelig oppoverbakke. Å si «nei» igjen og igjen svekker selvbildet, kreftene og på lengre sikt også helsa. Fysiske, psykiske og sosiale belastninger virker direkte inn på kroppen. De virker på nervesystemene våre, de øker nivåene av «stresshormoner» som adrenalin og cortisol, og de svekker immunsystemet.

I daglig aktivitet er disse systemene livsnødvendige gjennom dagens og nattens ulike faser av aktivitet og hvile. Men når et barn er utsatt for store eller ensidige belastninger over tid, som ved mobbing, kan det føre til alvorlige fysiske og psykiske symptomer, som gjør at barnet faller helt eller delvis ut av sitt eget liv.

Egenvurderingskjemaene som brukes kan gi inntrykk av at en opererer med en objektiv metode. Men det å skulle vurdere seg selv er først og fremst en følelsesmessig opplevelse. Når barnet avkrefter egen «måloppnåelse», for eksempel med et surt eller et uttrykksløst ansikt, vil det lett kunne oppstå en stressreaksjon i kroppen, med økt puls og blodtrykk, utskillelse av «stresshormoner» og på sikt nedsatt motstandskraft mot sykdom. Samtidig blir barnets evne til å lære nedsatt på grunn av disse fysiologiske reaksjonene i kroppen. Vurderingsskjema med svaralternativer innebærer altså at barna skal vurdere sine egne kunnskaper og ferdigheter i henhold til en gitt norm. I arbeidslivet er slik konsekvent bruk av egenevaluering ikke akseptert – hvor mange som leser dette vil ha det sånn på jobben? Men skolen er barnas arbeidsplass, og der brukes altså metoder som ikke er akseptable for voksne.

«Selvevaluering» er en unntakssituasjon for alle, uavhengig av alder. Den benyttes blant annet for å øke bevisstheten om egne ferdigheter og feil. Det kreves modenhet i nervesystemet og følelsesmessig trygghet for å få et stabilt utkikkspunkt på seg selv. Men vi vet i dag at den nødvendige modenheten for selvevaluering inntrer først et stykke ut i puberteten.

En har altså i skolen innført en læringsmetode og et læringstrykk som barna ikke er modne for, allerede fra første klasse. Barnet må utføre oppgaver som det ikke har kroppslige forutsetninger for å løse, og dette kan få alvorlige konsekvenser. I tillegg skal barnet forholde seg til setninger i «jeg-form» som ikke er dets egne. Det krever en evne til abstraksjon som barnet ikke har, for at disse setningene skal oppleves som meningsfulle og ikke være en form for tvang som barnet bare må rette seg etter. En kan spørre hvilken respekt skolen viser for barnets integritet og egenverd ved slik undervisning.

Hos våre pasienter finner vi også at familiene ofte blir sterkt involvert i barnas «prestasjoner». I mange familier blir evalueringene og barnets testresultater et viktig tema, og dette kan skape varig uro og stress også hjemme, der barnet ideelt skulle finne ro og hente krefter. På denne måten forsterkes belastningene barnet er utsatt for på skolen. Skoledebatten handler mye om «tidlig innsats», resultater og frafall i videregående skole. «Tidlig innsats» kan være viktig for ferdighetene i språk og matematikk, men da må denne skje gjennom metoder som tar hensyn til barnas kognitive, kroppslige og følelsesmessige utvikling. Bare da unngår vi at barna er på skolen med vedvarende forhøyet spenning i nervesystemet og høye nivåer av stresshormoner. Dette rammer de ressurssvake og mest sårbare hardest. Vi må spørre om utviklingen kan bidra til å skape økende forskjeller mellom elevene, mellom dem som synes å mestre denne skolehverdagen og dem som sliter.

Vi kjenner ikke alle følgene av denne typen undervisning, men vi vet at stress over tid samles opp i kroppen og at symptomene kan komme etter mange år. Derfor er det god grunn for å spørre hvordan denne langvarige stressbelastningen i barne- og ungdomsskolen påvirker ungdomsbefolkningens framtidige helse, utdannelse og sosiale liv.

Artikkelforfatterne er tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge, Seksjon for psykosomatikk og CL-barnepsykiatri, Barne- og ungdomsklinikken ved Oslo Universitetssykehus.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook