Kan spredning av atomvåpen stanses?

Stormaktspolitikk er i ferd med å ødelegge Ikkespredningsavtalen om atomvåpnene, skriver Morten Bremer Mærli.

HVILKEN ROLLE skal Ikkespredningsavtalen spille i kampen mot terrorister, «røverstater» og masseødeleggelsesvåpen, og hva må til for at avtalen faktisk skal bestå? Spørsmålene må stilles i en tid hvor våpenmakt i økende grad blir valgt for å møte nye, ukonvensjonelle trusler. Stormaktspolitikk og manglende oppfølging er i ferd med å ødelegge Ikkespredningsavtalen. Ryker denne, er det i praksis fritt fram for alle som ønsker seg kjernevåpen.

Hovedideen bak Ikkespredningsavtalen fra 1970 er at de fem erklærte kjernevåpenstatene USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia, skal ruste ned, mot at resten av verdens stater avstår fra å skaffe seg kjernevåpen og underlegger sine sivile kjernefysiske anlegg internasjonal kontroll. I dag er det bare India, Pakistan og Israel som står utenfor den verdensomspennende avtalen.

Som de fleste andre avtaler, vil Ikkespredningsavtalen bare bestå dersom de enkelte medlemsland følger opp sine gjensidige forpliktelser. Iraks (og Nord-Koreas) hemmelige våpenprogram er klare brudd på Ikkespredningsavtalen, brudd som har mobilisert en hel verden og som kan føre til krig. Samtidig er det fullstendig stille om kjernevåpenstatenes manglende vilje til å følge opp sine egne avtaleforpliktelser.

Under tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2000 ble det enighet om en handlingsplan med 13 steg for atomnedrustning og ikkespredning. Avtalen gikk dermed fra å være en relativt generell tekst, som er gitt diverse fortolkninger, til en målbar liste av handlingssteg. At disse gjennomføres er avgjørende for avtalens framtid, men i dag er en gjennomgang av status for stegene dyster lesning.

I HANDLINGSPLANEN erkjenner atomvåpenstatene sin utvetydige forpliktelse til å ruste ned for å avskaffe egne kjernevåpen (steg 6). Dette er en langsiktig målsetning som det vil ta tid å gjennomføre. Men knapt halvannet år etter tilsynskonferansen presenterte USA i desember 2001 sin nye kjernevåpenstrategi (Nuclear Posture Review). Strategien er sterkt kritisert for å revitalisere kjernevåpnenes militære rolle. Små, presisjonsstyrte kjernevåpen er under utvikling for å sikre amerikanerne et spekter av kjernefysiske kapasiteter. Våpnene skal kunne brukes mot biologiske og kjemiske mål, også mot stater som selv ikke har kjernevåpen. Også Russlands nye sikkerhetsdoktrine fra 2000 åpner for bruk av kjernevåpen mot konvensjonelle angrep. Doktrinen befester samtidig kjernevåpnenes roller, og kan dessuten senke terskelen for bruk av slike våpen.

Handlingsplanen omfatter videre krav om en snarlig ikrafttredelse av prøvestansavtalen (steg 1), men i likhet med Kina, India, Pakistan og Israel har USA nektet å ratifisere denne. Amerikanerne opprettholder et testmoratorium, men vurderer fortløpende behovet for å gjenoppta kjernevåpentester. Samtidig styrkes landets kjernefysiske infrastruktur. Intet av dette kan sies å støtte opp under handlingskravet om en redusert rolle for atomvåpen i internasjonal sikkerhetspolitikk (steg 9e).

I handlingsplanen inngår også fullføring av START-prosessen og bevaring av ABM-avtalen (steg 7), avtaler som siden er vraket av det amerikanske senatet. I tillegg er utsiktene til en avtale om stans i produksjon av spaltbart våpenmateriale (steg 3) i det blå. Kina sier nei med referanse til USAs (og NATOs) rakettforsvarsplaner. Dette stanser også etableringen av en egen enhet som skal ta for seg nedrustningsspørsmål ved Nedrustningskonferansen i Genhve (steg 4).

KRAVET OM at all nedrustning skal gjøres irreversibel (steg 5), det vil si at våpen som er tatt ut skal ødelegges og ikke føres tilbake til operative arsenaler, gikk dukken med den nye avtalen om strategiske kjernevåpenreduksjoner mellom USA og Russland. Moskva-avtalen fra mai i år er blitt omtalt som et historisk gjennombrudd og en endelig bekreftelse på at den kalde krigen er over. Men den inneholder ingen krav til gjensidige inspeksjoner, verifikasjon eller destruksjon av verken leveringssystemer eller stridshoder. For Bush-administrasjonen er det viktigst å beholde sin strategiske fleksibilitet. Landene kan beholde så mange lagrede kjernevåpen de bare ønsker, og etter 2012 er det heller ingen begrensninger i antall operative våpen. I realiteten er avtalen derfor et kvalitativt, og muligens kvantitativt, tilbakeskritt i forhold til den tidligere START-prosessen.

Handlingsplanen legger videre opp til reduksjon av taktiske (kortrekkende) kjernevåpen (steg 9c), men det finnes i dag ingen formelle rustningskontrollavtaler som tar for seg slike våpen. De taktiske kjernevåpnene, som i stor grad er et europeisk problem, har falt utenfor all formalisert rustningskontroll mellom USA og Russland. USA gjennomførte viktige reduksjoner sine taktiske arsenaler i begynnelsen av 1990-tallet, men uten at Russland fulgte opp. I dag er imidlertid USA det eneste landet som har stasjonert kjernevåpen utenfor landets grenser. Mens Russland er blitt en NATO-partner, finnes ennå om lag 180 taktiske amerikanske kjernevåpen i Europa.

EN RASK opptelling viser at USA, agendasetter nummer én i internasjonal sikkerhetspolitikk, alene har brutt mer enn halvparten av handlingsstegene fra 2000. Dette lover ikke godt for Ikkespredningsavtalen, og USA bidrar dermed til å forsterke truslene de selv ønsker å bekjempe. I en tid spekket av fienderetorikk og lettvint omgang med internasjonale avtaler, er det avgjørende at gode allierte bidrar til at Ikkespredningsavtalen og avtaleforpliktelsene forblir på amerikanske radarskjermer.

Norge hadde en viktig rolle i arbeidet med å få på plass handlingsstegene i 2000, og har vært klar i sin kritikk av amerikanernes avvisning av prøvestansavtalen. Men for øvrig har vi holdt en svært lav profil, sammen med de fleste av våre NATO-allierte. Norge kunne ikke støtte en resolusjon for nedrustning og ikkespredning, presentert av Sverige og en rekke andre land i FNs generalforsamling den 25. oktober i år. Teksten, som er en oppfølging av handlingsstegene fra 2000 var i følge utenriksdepartementet for ubalansert og lite konstruktiv. I klartekst betyr dette at kritikken mot USA ble for skarp. Men som eneste NATO-land støttet Canada likevel resolusjonen, da teksten ifølge kanadiske tjenestemenn var i samsvar med landets atomnedrustningspolitikk.

I FJOR gikk ikke Norge inn for en FN-resolusjon om reduksjoner i taktiske kjernevåpen, på tross av de opplagte farene slike våpen utgjør for europeere. Etter at USA igjen hadde innvendinger, kunne vi heller ikke støtte et tilsvarende reduksjonsforslag som Tyskland, Norges viktigste allierte i Europa, fremmet under et møte for oppfølging av Ikkespredningsavtalen.

Både norsk og amerikansk ikkespredningspolitikk er med andre ord full av paradokser. Mens den norske unnfallenheten svekker internasjonale normer og nedrustning, er amerikanerne nå av den oppfatning at det ikke lengre kjernevåpnene som er problemet, men heller hvem som besitter dem. Dette er en farlig og forenklet tilnærming.

DET ER NAIVT å tro at spredning av kjernevåpen kan stanses uten at våpnenes rolle i internasjonal politikk reduseres og at den internasjonale nedrustningen er reell og effektiv. Uten Ikkespredningsavtalen vil alternativene til militær aksjoner være få. Det haster med politisk reinvestering i det multinasjonale ikkespredningsarbeidet.

Om to og et halvt år skal verdens nasjoner igjen møtes for å vurdere «framskrittene» for ikkespredning og nedrustning under Ikkespredningsavtalen. Møtet blir en begredelig affære hvis den militære vektleggingen i kampen mot terrorister, såkalte «røverstater» og masseødeleggelsesvåpen fortsetter som nå.