Kan suksessen fortsette?

De borgerlige partiene må svare på hvordan de ønsker det skal gå med den nordiske modellen, skriver Jan Davidsen.

Arbeid til alle. Små forskjeller mellom folk. Gode forhold på arbeidsplassen. I store deler av verden er dette bare en drøm. Her i Skandinavia er det virkelighet. Den nordiske modellen får mye av æren.

I Norge har vi en lang tradisjon for et samarbeid mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og regjeringen. De tre partene har jobbet sammen for å skape resultater som har vært til felles beste. Systemet har selvfølgelig ikke fungert knirkefritt, men det er ingen tvil om hvem som har vært de store vinnerne; vanlige folk i Norge.

Folk får jobb i Norge. Det er nesten ingen land i verden hvor en større andel av befolkningen er i arbeid. Ledigheten er lav. Vi ligger 10% foran snittet i de gamle EU-landene, og også foran USA og Storbritannia. For LO som har hatt arbeid til alle som jobb nr. 1 helt siden starten er dette særdeles tilfredsstillende resultater.

Et annet resultat fagbevegelsen kan være stolte av er lønns- og arbeidsvilkårene for vanlige arbeidere i Norge, sammenlignet med andre land. Det finnes ikke noe land i verden hvor folk i lavtlønnsyrker sitter igjen med så mye som de gjør i Norge, selv når vi tar hensyn til prisnivået. Hjelpepleiere, barnehageassistenter og hotellarbeidere fortjener bedre betalt enn de får i dag, men det er ingen tvil om at de kommer bedre ut her enn i noe annet land i verden.

Et sterkt norsk LO har sørget for at en stor andel av den økonomiske veksten de siste årene har kommet vanlige arbeidsfolk til gode. Det er det en rekke land som ikke har klart. I USA har for eksempel den delen av befolkningen som tjener minst opplevd at lønna deres har blitt mindre verdt de siste 25 årene. Det må kunne kalles enn økonomisk fiasko. Tyskland og Frankrike er ikke mye bedre stilt, der har ungdom og andre blitt presset ut av arbeidsmarkedet.

I Norden har vi klart noe som er unikt i verdenssammenheng. Vi har en økonomi som er nyskapende samtidig som den skaper trygge arbeidsplasser og små forskjeller. Den kombinasjonen er det ikke mange andre land som kan vise til. Årsaken er at vi har lykkes med å etablere et bytteforhold hvor arbeidstakerne står på for arbeidsgiverne i bytte mot trygge arbeidsplasser og en rettferdig del av kaka.

Land som klarer å tenke nytt og utvikle nye produkter, tjenester og nye måter å organisere seg på tjener på det i det lange løp. Da skapes det nye næringer og nye arbeidsplasser. Problemet er at utviklingen også skaper tapere, fordi bedrifter som ikke klarer å følge med går konkurs når folk mister interessen for det de har å tilby. Arbeidsfolk mister jobben, bedriftseiere mister fabrikken og staten mister skatteinntekter.

Det nordiske svaret har vært kyndige og omstillingsdyktige arbeidstakere som hele tiden klarer å omskolere seg til nye arbeidsoppgaver. Velferdsstaten gir dem en trygghet for at de ikke havner i fattigdom hvis de mister jobben. Arbeidstakerne er fleksible, til gjengjeld forventer de at næringslivet og staten gir sikkerhet for inntekt og helse.

Den nordiske modellen er under press. De vanvittige utbetalingene som enkelte næringslivstopper bevilger seg undergraver samfunnskontrakten mellom bedrifter og ansatte. Arbeidstakere kan ikke i lengden sitte og se på at toppene stikker av med en stadig større del av fortjenesten. De har et stort ansvar, næringslivstoppene som på denne måten undergraver den sosiale forståelsen som har tjent Norge så godt. For fagbevegelsen og den rødgrønne regjeringen bør det være en hovedoppgave å få stanset dette uvesenet.

Enda mer alvorlig er de politiske angrepene på fagbevegelsen. Den forrige regjeringen var ikke blant våre venner, men det er særlig Fremskrittspartiet som angriper det vi har oppnådd. En ting er at partiet vil sette opp skattene for fagorganiserte. Langt verre er det at FRP går til angrep på de kollektive, sentrale tariffavtalene som er basisen i det norske systemet (s. 20 i FRPs program).

Vanlige folk i Norge har gode lønninger fordi vi har sentrale avtaler mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene. Det er fordi lønningene blir avtalt sentralt at det har vært mulig å presse opp lønna til de som tjener minst. Det er en gammel lærdom for fagbevegelsen; sammen er vi sterke. Det finnes ikke ett eksempel på at land uten sentrale avtaler klarer å heve lønningene for de lavtlønte. Når Fremskrittspartiet går til angrep på de sentrale tariffavtalene, går de til angrep på vanlige folks lønninger. Resultatet er større klasseforskjeller.

De borgerlige partiene må svare på hvordan de ønsker det skal gå med den nordiske modellen. Fremskrittspartiet har et særlig ansvar for å fortelle velgerne det. Den evige hakkinga på, og kritikken av, fagbevegelsens rolle i Norge, sammen med forsøkene på å hele tiden begrense fagbevegelsens mulighet til å jobbe for medlemmenes interesser, angriper den modellen som folk flest i Norge har tjent veldig godt på de siste tiårene. FrP, Høyre og Venstre tar på seg et stort ansvar når de vil undergrave den kanskje viktigste pilaren i den nordiske modellen.