Kan sulten bekjempes?

Katastrofen i Sudan har på nytt satt sulten på medias dagsorden. Hjelpeorganisasjonene gjør en kjempeinnsats, vi bedrer vår samvittighet ved å sende noen få kroner til giro nummer 100, og snart er de avmagrede barna borte fra avisens forsider. Igjen kan livet gå sin vante gang Sudan- uten at vi plages med å få sulten lagt foran oss på frokostbordet med morgenavisen. Men sulten i verden blir ikke borte. Kan den i det hele tatt bekjempes?

Selv når den akutte krisen i Sudan er over, fortsetter matmangelen for millioner av mennesker. 1,3 milliarder mennesker kan ikke spise seg mette. 70% av dem er kvinner. 800 millioner mennesker i verden er kronisk underernært. 4000 mennesker dør hver dag av sultrelaterte årsaker. Derfor må vi ikke lene oss mette og fornøyde tilbake etter at de grusomme bildene fra Sudan har forsvunnet fra avisenes forsider og TV-nyhetene.

Det produseres nok mat i verden i dag til at alle kan få tilstrekkelig og sunn mat. Likevel satte verdens matvaretoppmøte i 1996 (FN-konferansen) bare å halvere sulten i verden fram til år 2015 som mål! Det er en ynkelig politisk målsetting. Vi kan godta at noen må sulte!

Matvaresikkerhet handler om flere forhold. Det må være tilstrekkelig produksjon av sunn mat. Folk må ha tilgang til denne maten, og det må være en god/rettferdig fordeling av den. I tillegg til dette må produksjonen og distribusjonen være stabil og foregå på en bærekraftig måte. Kugalskapen i England og salmonella-kyllingene viser med all mulig tydelighet at det ikke bare er snakk om å produsere tilstrekkelige mengder. Bruken av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler på monokulturer av spesialutviklede planter er av mange såkalte eksperter blitt sett på som løsningen på matvareknappheten i store deler av verden. Men glansbildet av den grønne revolusjonen har falmet og sprukket. Jorda utpines, mangfoldet blir borte, produksjonen stagnerer, skadeinsekter og ugress blir resistente mot pestisider, sykdommer på mennesker øker, og fattige blir enda fattigere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordelingen av maten som produseres (og rikdommene for øvrig) er et viktig punkt. Mange bønder i de fattige landene sulter til tross for at de produserer mer mat enn nødvendig for å dekke familiens behov. Bønder jeg snakket med på Filippinene sa det ikke var lett å klare seg i dårlige år når jordeieren skal ha halvparten av avlingen. I Brasil eier 1 prosent av jordeierne 45 prosent av jorda, mens de små gårdsbrukene som utgjør 65 prosent av alle brukene, bare har 5 prosent av jorda.

På verdensbasis er fordelingen like skjev. De 20 prosent rikeste i verden forbruker mer enn 80 prosent av alle ressursene og har en inntekt på 150 ganger mer enn de 20 prosent fattigste. Jorda kan ut ifra antatt matproduksjon i år 2030 gi tilstrekkelig mat til ca 10 milliarder mennesker med indisk sammensetning av kostholdet. Om alle skal spise som gjennomsnittet i USA, vil jorda imidlertid bare kunne fø 2,5 milliarder.

Frihandel også for matvarer er en målsetting for de dominerende politiske og økonomiske kreftene i verden. I økende grad sendes matvarer på kryss og tvers av kloden. Men det er bare Linje-akevitt som blir bedre av å transporteres over halve jorda. Det øker riktignok brutto nasjonalproduktet å frakte mat verden rundt, men at den blir bedre, er det få som vil påstå. Den økende frihandelen med landbruksprodukter bidrar heller ikke til å sikre matforsyningen for verdens fattige. På Filippinene er det planer om å halvere arealene for dyrking av basismatvarene ris og mais. Jorda skal i stedet brukes til å dyrke jordbær, asparges og blomster for salg på det internasjonale markedet i Vesten.

Det trengs diskusjoner om hva er nødvendig for å sikre nok og sunn mat til alle, og hva kan vi gjøre. Her er et bidrag;

Fred og demokrati er viktige forutsetninger. Sultkatastrofen i Sudan er i all hovedsak skapt av krigen. Og hungersnøden i Nord-Korea kunne ikke ha utviklet seg i et åpent og demokratisk samfunn. Støtte til de kreftene som slåss for frigjøring, fred, demokrati og menneskerettigheter, er viktig.

Omfattende jordreformer er helt nødvendig i store deler av verden. Jorda må eies av dem som driver den. Bl.a. Worldwatch Institute har understreket at sulten ikke kan fjernes uten slike jordreformer. Dette er imidlertid ingen liten og enkel sak. Det vil være den største revolusjonen verden har sett.

En ny økonomisk verdensordning må til. Et system som gjør de rike rikere og de fattige fattigere, og der makten samles på stadig færre hender, kan ikke fortsette. Det sies at tanken om en ny økonomisk verdensordning ble skrinlagt for lenge siden. Men skrin kan åpnes igjen. Norge kan gå foran som et godt eksempel. Det er rikelige muligheter gjennom investeringene fra oljefondet, handelspolitikken og bistanden.

Størst mulig grad av lokal og nasjonal sjølberging av mat er nødvendig for å sikre stabil tilgang på nok og sunn mat for verdens fattige, og for å unngå omfattende miljøskadelig transport. Frihandel med mat står i direkte motstrid til dette. Norge kan bidra på verdensbasis både gjennom høy og miljøvennlig matproduksjon, og gjennom å gå imot frihandel med mat, bl.a. i WTO-forhandlingene.

Det biologiske mangfoldet må tas vare på. Potetpesten i Irland i midten av forrige århundre med nærmere en million døde irer som resultat, er det mest groteske eksemplet på hva sjukdom på monokulturer kan føre med seg. Men farene i dag er større. På Filippinene dominerer nå 8 rissorter fullstendig, mens det for et par generasjoner siden ble dyrket over 3000 sorter. En slik reduksjon av artsmangfoldet truer framtida.

Landbruket må økologiseres. Produksjonen slik den er i dag, er ikke bærekraftig. Bl.a. må bruken av sprøytemidler og kunstgjødsel i industrilandbruket reduseres. En regner at 500 insektsarter og 113 ugrasarter har utviklet resistens mot sprøytemidler (pestisider) pga. det høye forbruket. Det er også nødvendig å bekjempe de multinasjonale selskapenes makt innen landbruket. De er de viktigste pådriverne for en uøkologisk matproduksjon.

Miljøet må beskyttes i vid forstand. Det er mye som taler for at menneskeskapte klimaforandringer har bidratt til den kraftige «El Niño» som nå ødelegger bl.a. jordbruksproduksjonen i mange deler av verden. Det mangler ikke på kunnskap om nødvendigheten av eller hvordan en skal redusere forurensning, bevare dyrka mark, ta vare på artsmangfoldet, ressursene i havet osv. Men handlingene!

Kostholdet og matvanene må endres i de rike landene. Forbruket av kjøtt fra dyr alet opp på kraftftr må ned i de rike landene, og velstandsutvikling i de fattige landene kan ikke bety å ta etter vårt usunne og ikke bærekraftige kosthold. Verdens kornarealer må brukes til å dyrke menneskemat direkte og ikke til dyreftr. Hvis USA skar ned sitt kjøttforbruk per innbygger til italiensk nivå, ville det «frigjøre» korn fra dyreftr til menneskemat nok til å brødfø 500 millioner mennesker - ca 2/3 av alle indere.

Bistanden til de fattige landene kan brukes til å styrke matproduksjonen, småbøndene og kystfiskerne. Flertallet av de fattige bor på landsbygda og er knyttet til jordbruket. Likevel går bare mellom seks og sju prosent av norsk bistand til landbruket, og andelen er synkende. Bistanden bør derfor endres.

Nødhjelp er fortsatt nødvendig. Nødhjelpen til Sudan og andre fjerner ikke sulten på jorda. Men den sikrer mat til noen som ellers ville dø av sult. Derfor er det nødvendig å støtte nødhjelpen. Men det er minst like viktig å arbeide for de politiske endringene som er nødvendige, og å støtte opp under arbeidet for matvaresikkerhet lokalt og globalt.