Kan Taylor Swift bli for tro mot sin egen suksessformel?

Strammer alle skruer - litt for hardt - på tredjeplata.

Foto: Matt Sayles/AP/Scanpix
Foto: Matt Sayles/AP/ScanpixVis mer

||| ALBUM: Taylor Swift fant i latterlig ung alder en flekk på popkartet hvor hun nærmest umiddelbart ble ubestridt verdensmester.

Fra et ganske konvensjonelt utgangspunkt tilførte hun sårt tiltrengte kvaliteter til den slitasjeutsatte og generiske «Disney-popen».

Splintrer klisjeene Hun skrev låter som i utgangspunktet kretset rundt helt tradisjonelle fjortispoptemaer, bare at hun gjorde det med klisjésplintrende snert.

Tilsvarende klisjésplintring foregikk på det musikalske plan: hun har en gudbenådet melodiøsitet enten vi snakker raske, fresende poplåter eller grandiose ballader, og helt generelt har hun ei hånd med refrenger og noen løft i sangene sine som kan ta pusten fra deg.

En slags snappy sosiale medier-tone overført til tidløst pophåndverk og iscenesatt med skamløs glansethet. Superpop.

Bred appell Det er altså ikke for ingenting at det er vanskelig å se på Swift som noe annet enn sin generasjons mest lysende låtskriverbegavelse.

Av alle disse grunnene har Taylor Swift også fått et ry som kresne musikkjenneres nye popdarling, og ergo noe ganske beyond den sofistikerte Hannah Montana-for-viderekomne-skikkelsen mange opplever at hun gestalter.

At hennes tilsynelatende musikalsk naturlige og lite sjablongmessige forhold til countrymusikken har vært en viktig bestanddel i dette uttrykket, har antakelig bare bidratt til å gi henne appell langt utover ungdomssegmentet.

Ingen lager tenåringspop som henne, men post-Shania Twain har ingen laget countrypop i denne divisjonen heller.

Formeltro Så når «Speak Now» kommer dundrende inn som et klassisk «vanskelig tredjealbum» etter den inspirerte debuten og den hitstinne gigaselgeren «Fearless», er det også interessant å observere at selv Taylor Swift kan bli for tro mot sin egen suksessformel.

Det er lett å splintre etablerte klisjeer, men også lett å etablere sine egne.

Ingenting er nevneverdig forandret i Swifts verden, utover at hennes kjendisposisjon tilfører flere underholdende dimensjoner til de ganske utleverende, gladbitre og aggressive utfallene som popper opp i tekstene her.

Her renner den uskyldsrene, sprengromantiske naturbegavelsen ut med badevannet.

Og den begynnende kynismen hennes blir det spennende å holde tritt med framover - en dårlig bevart hemmelighet skal være at det er artisten og homme fatale John Mayer som skjuler seg bak hovedpersonen i den spesielt giftige «Dear John».

Gjengene brister Musikalsk er det også business as usual, noe som muligens er et noe større problem, eller i hvert fall tegn på en viss formeltrøtthet.

Det er som om alle skruer er strammet litt for hardt, noe som fører til at en gjenge brister her og der.

De fresende poplåtene overtrer fartsgrensene, de svulmende balladene eser over sine bredder, og de gudbenådede midtempokvalitetene - der hvor hun ofte ender opp i en slags Fleetwood Mac/Stevie Nick-aktig luksuspop - mangler antakelig nyhetenes interesse mer enn at de er blitt noe særlig dårligere enn sist.

Hun er altså like bra som før, kanskje til og med jevnere enn før, men hun er samtidig ikke noe annet enn hun har vært før heller.

Vil du høre tre-fire låter som er nesten like bra som «Love Story» - men ikke helt - er det bare å forsyne seg.

Og bortsett fra en pen liten bluegrassøvelse i «Mean», er albumet praktisk talt støvsugd for de countryelementene som har gitt Swifts kraftpop noe av dens særpreg.

Taylor Swift® Men det illustrerer kanskje poenget: at dette tredjealbumets rolle først og fremst er å banke gjennom en perfeksjonert versjon av Taylor Swift® før Swift selv kan frigjøre seg fra sitt utgangspunkt og sin ufattelige suksess - og finne ut hva hun har tenkt til å bli når hun blir stor.

Vil hun ønske å utfordre egen posisjon?

Vil hun våge å utfordre egen publikumsdemografi?

Og hvor vil livet lede en så personlig låtskriver?

I så måte er «Speak Now» en bauta over Swifts ubestridelige talent, evner, popkarisma og lysende framtid.

Men dette er også en sannsynlig endestasjon for Taylor Swifts «early years», for hva det måtte være verdt.

Kan Taylor Swift bli for tro mot sin egen suksessformel?